DebattForsvarspolitikk

Lite troverdig kritikk, Moxnes

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Medlem av utenriks- og forsvarskomiteen for Rødt, Bjørnar Moxnes, kritiserer regjeringas beslutning om å delta i militærøvelsen Talisman Sabre i 2025 (Klassekampen 11. september og 14. september). Øvelsen er ledet av Australia og USA og vil foregå i australske farvann. At regjeringa nå trapper opp den militære aktiviteten i Indo-Stillehavet burde imidlertid ikke komme som noen overraskelse på Moxnes. I langtidsplanen for forsvaret (Prop. 87-S), som Rødt støtter gjennom forsvarsforliket, legges det stor vekt på Kinas økende makt i indo-Stillehavsregionen og konsekvensene dette har for Norge gjennom Nato og det nære forholdet til USA. Regjeringa har et uttalt mål om å bidra til at «USA forblir en sentral makt i regionen.» Videre heter det: «Særlig Japan, Australia og Sør-Korea bidrar til dette, og medvirker til å trekke vestligvendte land i regionen nærmere Nato, Europa og Norge.» Det imperialistiske verdensbildet som beskrives i proposisjonen bekreftes i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling. Rødt har så vidt jeg kan se ikke gitt noen kritiske merknader til innstillingen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Stat og styring

Svar til Stø

Statsviter Eivind Stø (11. november) svarer mitt innlegg (4. november) om de moderne departementene. Han oppfatter «artikkelen som et forsvar for den snart 200 år gamle embetsmannsstaten». Jeg synes ikke det er en rimelig oppfatning av det jeg har skrevet. At departementene er hevet over politikken er ikke noe jeg har påstått. Rett og faglighet er andre former for politikk.

Mdg

MDG og fagbe­ve­gelsen, sammen mot ytre høyre

Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden ville blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil. Utviklingen i Sverige og Italia viser hvor raskt det kan gå. Retorikken mot minoriteter, fagforeninger og klimabevegelsen hardner til. I Norge ser vi de samme tendensene i Frp.

Krystallnatt-markering

Ikke alt kan re­la­ti­vi­seres bort

I sitt innlegg «Nei, NRK, jøder er ikke én homogen gruppe!» i gårsdagens Klassekampen skriver Tamar Ohana Goksøyr at det finnes mange jødiske stemmer, også blant dem som støtter Antirasistisk Senters Krystallnatt-markering. Det har hun helt rett i. Jøder er ikke en ensartet gruppe, og ingen bør fremstilles som det. Men det fritar ikke Antirasistisk Senter fra kritikk når de igjen gjør seg til forvaltere av et minne de samtidig undergraver. Kritikken handler ikke om retten til å demonstrere, men om troverdighet. Når senteret i sin rapport "Antipalestinsk rasisme" lar Israel bli omtalt som «den sionistiske kolonien i Palestina» og beskriver sionisme som rasisme, viser det et historieløst paradoks. For å forstå hvorfor dette vekker reaksjoner, må man forstå hvor staten Israel faktisk har sitt opphav. Krystallnatten kom ikke ut av ingenting.