DebattForsvarspolitikk

Lite troverdig kritikk, Moxnes

Olav Gjøystdal (Rødt-medlem, Oslo)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Medlem av utenriks- og forsvarskomiteen for Rødt, Bjørnar Moxnes, kritiserer regjeringas beslutning om å delta i militærøvelsen Talisman Sabre i 2025 (Klassekampen 11. september og 14. september). Øvelsen er ledet av Australia og USA og vil foregå i australske farvann. At regjeringa nå trapper opp den militære aktiviteten i Indo-Stillehavet burde imidlertid ikke komme som noen overraskelse på Moxnes. I langtidsplanen for forsvaret (Prop. 87-S), som Rødt støtter gjennom forsvarsforliket, legges det stor vekt på Kinas økende makt i indo-Stillehavsregionen og konsekvensene dette har for Norge gjennom Nato og det nære forholdet til USA. Regjeringa har et uttalt mål om å bidra til at «USA forblir en sentral makt i regionen.» Videre heter det: «Særlig Japan, Australia og Sør-Korea bidrar til dette, og medvirker til å trekke vestligvendte land i regionen nærmere Nato, Europa og Norge.» Det imperialistiske verdensbildet som beskrives i proposisjonen bekreftes i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling. Rødt har så vidt jeg kan se ikke gitt noen kritiske merknader til innstillingen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Surrogati

Hva med surro­ga­ti­barnet?

Takk til Klassekampen for en interessant og viktig reportasje om surrogati i helgen. Jeg håper den kan følges opp med faglige synspunkter på surrogati-oppdragsgivernes evne til foreldreskap. Etter min mening er du uegnet som forelder om du fratar en baby morsmelk og fysisk kontakt med mora. Et barn er ikke en vare, men et menneske med rettigheter. Å ta spedbarnet vekk fra mor krenker dets rett til å få være hos henne og er med stor sannsynlighet skadelig for barnets fysiske og mentale helse, både når det skjer og for resten av dette mennesket sitt liv. For å hindre den hjerterå menneskehandelen må politiet instrueres fra politisk hold om å prioritere etterforskning som avslører surrogatioppdrag fra norske borgere.

Sunniva Huglen
Film

De kvinnelige krigs­kor­re­spon­den­tene

I skrivende stund trender endelig en film om andre verdenskrig med kvinnelig hovedrolle på Netflix i Norge. I spillefilmen «Lee» portretterer skuespiller Kate Winslet fotograf og krigskorrespondent Lee Miller (1907–1977). Miller var en av få kvinner som med slående fotografisk teft dokumenterte frontlinjene og frigjøringen av konsentrasjonsleirene i Europa. Hennes bilder av snauklipte «tyskertøser» og uhyrligheter fra Buchenwald og Dachau, gjør det nærliggende å spørre seg: Kan dagens skyttergraver i Europa, fascismen i USA og Winslets nylige suksess gjøre at det endelig løsner for andre liknende fortellinger på lerretet her hjemme? I desember meldte Norsk filminstitutt millionstøtte til en storfilm med kvinnelig regissør og hovedrolle: «I krigens navn», om motstandskjemper Anne Marie Breien (1915–2003). Siden listen over mannlige heltehistorier fra andre verdenskrig begynner å bli lang, er dette svært gode nyheter. Til nå har, med få unntak, norsk filmhistorie forvist kvinnenes innsats til biroller. I 2024 utløste Sigrid Bonde Tusvik en debatt om «mannefilmer» i norsk krigsfilmbransje.

Ingela Nøding
Nobelprisen

«The Nobel guys»

Det blåøyde landet», som Eva Joly kaller det, har nå våknet til sjokknyhetene om at Thorbjørn Jagland, da han var formann i Nobelkomiteen, tok imot «tjenester» i millionklassen, via mellommannen Epstein. At også «the Nobel guy» Asle Toje omtales i forbindelse med kretsen rundt Trump, slår enda en sprekk i den sittende komiteens påståtte politiske uavhengighet. Sett i lys av avsløringene er det nå åpenbart at nobelprisens prestisje kan korrumpere komiteens medlemmer ut ifra politiske, om enn velmenende, agendaer. At Thorbjørn Jagland og Asle Toje får møter med hvem det skal være, kan sikkert oppleves som viktig for deres arbeid, men er det greit at døråpneren omtaler dem som henholdsvis «The Nobel Peace big shot» og «The Nobel guy»? Ja, folk med internasjonale ambisjoner skal være ringrever som knytter kontakter på kryss og tvers. Men de skal kanskje ikke samtidig være medlemmer av Den norske nobelkomiteen og kunne bruke medalje og prispenger som lokkemat. Selv om fredsbegrepet kan tolkes vidt, skal medlemmer av Nobelkomiteen ha én eneste agenda: Å finne kandidater som fremmer fredens sak, «som har kjempet for fred og forbrødring i en konflikt», og som helst også har oppnådd resultater. Tildelingen av fredsprisen til Maria Machado kompromitterte Den norske nobelkomiteen mer enn noen annen. Det er vanskelig å se dette som annet enn et politisk fundert kompromiss, da vår nærmeste alliertes president sa at han ville ha Nobels fredspris.

Elsa Kvamme