DebattForsvarspolitikk

Lite troverdig kritikk, Moxnes

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Medlem av utenriks- og forsvarskomiteen for Rødt, Bjørnar Moxnes, kritiserer regjeringas beslutning om å delta i militærøvelsen Talisman Sabre i 2025 (Klassekampen 11. september og 14. september). Øvelsen er ledet av Australia og USA og vil foregå i australske farvann. At regjeringa nå trapper opp den militære aktiviteten i Indo-Stillehavet burde imidlertid ikke komme som noen overraskelse på Moxnes. I langtidsplanen for forsvaret (Prop. 87-S), som Rødt støtter gjennom forsvarsforliket, legges det stor vekt på Kinas økende makt i indo-Stillehavsregionen og konsekvensene dette har for Norge gjennom Nato og det nære forholdet til USA. Regjeringa har et uttalt mål om å bidra til at «USA forblir en sentral makt i regionen.» Videre heter det: «Særlig Japan, Australia og Sør-Korea bidrar til dette, og medvirker til å trekke vestligvendte land i regionen nærmere Nato, Europa og Norge.» Det imperialistiske verdensbildet som beskrives i proposisjonen bekreftes i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling. Rødt har så vidt jeg kan se ikke gitt noen kritiske merknader til innstillingen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Israel og palestina

Felles vei, Skurdal?

Klassekampens leder 11. november trenger en kommentar. Mari Skurdal hevder at det er verdt å lytte til Joav Melchiors ord om at man ikke skal plassere alle med en sionistisk identitet i kategorier som barnemordere og moralsk forkastelige. «Flere av dem som kaller seg sionistiske har bakgrunn fra fredsarbeid i Israel og støtter ikke krigsforbrytelser og etnisk rensing», lyder det i lederartikkelen som også spør om det «fins en felles vei framover, til tross for storpolitiske uenigheter». Jeg er enig i at folk i Norge med sionistisk identitet ikke nødvendigvis har til hensikt at Israel eller statens borgere skal begå apartheid, folkemord eller etnisk rensing. Det er ikke nødvendigvis noe i veien med sinnelagsetikken deres. Derfor er «Ingen sionister i våre gater» et slagord vi ikke kan bruke.

Klima

Hvervens tankefeil

Filosof Sigurd Hverven gir i gårsdagens De nære ting-spalte i Klassekampen råd om hvordan en skal forholde seg til såkalte klimaskeptikere. For å avvise menneskeskapte klimaendringer innebærer for ham «en fortrengning av forandringer du nå må være sanseløs for ikke å se, høre eller føle på kroppen. Det er bare å stikke hodet ut». Men det er fullt mulig å stikke hodet ut og erkjenne temperaturøkningen, men likevel være skeptisk til datamodellene som tilskriver økningen menneskelig aktivitet. Hvem vet, kanskje ville også økofilosof Arne Næss nølt med å omfavne de mange modelleringer innen klima og helse som pussig nok alltid ser ut til å rydde veien for teknokratiet.

Venezuela

Når prinsipper blir selektive

Da María Corina Machado vant Nobels fredspris, ble jeg så glad og takknemlig. Jeg tenkte: Endelig! Endelig skulle den venezuelanske krisen få oppmerksomheten den fortjener. For det er en glemt tragedie få i Norge, og ellers i verden, egentlig bryr seg om. Derfor blir jeg lei meg når jeg ser at all oppmerksomheten handler om USA, Trump og om «hva som kan skje i Venezuela hvis …» Alt fokus ligger på geopolitikk og stormaktsspill. Ingen snakker om hva som faktisk skjer NÅ med mine landsmenn. For sannheten er at Maduros regime driver med tortur, drap, forfølgelse, politiske forsvinninger, fengsling av mindreårige, voldtekt av kvinner i fengsler, utenomrettslige henrettelser, og systematisk utsulting av pensjonister. Regimet lar land som Kina, Russland, Iran og Tyrkia plyndre våre ressurser i bytte mot beskyttelse. De stjeler valg også.