DebattForsvarspolitikk

Lite troverdig kritikk, Moxnes

Olav Gjøystdal (Rødt-medlem, Oslo)
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS

Medlem av utenriks- og forsvarskomiteen for Rødt, Bjørnar Moxnes, kritiserer regjeringas beslutning om å delta i militærøvelsen Talisman Sabre i 2025 (Klassekampen 11. september og 14. september). Øvelsen er ledet av Australia og USA og vil foregå i australske farvann. At regjeringa nå trapper opp den militære aktiviteten i Indo-Stillehavet burde imidlertid ikke komme som noen overraskelse på Moxnes. I langtidsplanen for forsvaret (Prop. 87-S), som Rødt støtter gjennom forsvarsforliket, legges det stor vekt på Kinas økende makt i indo-Stillehavsregionen og konsekvensene dette har for Norge gjennom Nato og det nære forholdet til USA. Regjeringa har et uttalt mål om å bidra til at «USA forblir en sentral makt i regionen.» Videre heter det: «Særlig Japan, Australia og Sør-Korea bidrar til dette, og medvirker til å trekke vestligvendte land i regionen nærmere Nato, Europa og Norge.» Det imperialistiske verdensbildet som beskrives i proposisjonen bekreftes i utenriks- og forsvarskomiteens innstilling. Rødt har så vidt jeg kan se ikke gitt noen kritiske merknader til innstillingen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Gunnhild Grindheim
Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Evar Kristoffer Olaussen og Daniel Homme
Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.

Tore Linné Eriksen