Nick Lowe er pubrockeren som gikk new wave før han ble skolebok-eksempelet på musikalsk aldring med stil.
Rock & roll er enkel musikk. Det er lett å spille det dårlig, vanskelig å spille det bra, slår Nicholas Drain Lowe fast på Zoom fra stua i et møblert hjem.
Allerede abonnent? Logg inn
Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.
For første gang på gudene vet hvor lenge toppes de norske hitlistene av en sang som mer enn noe annet er vakker. Uld – eller ULD, som Une, Lucia og Dagny sikkert foretrekker at vi skriver bandnavnet – har med «Håper at du ser meg nå» plassert seg selv i det krysset (ved Ullevålsveien?) der sår lengsel møter ensomhet, kjærlighetssorg og hekt. Over Lucia Andreadatter Utnems piano og Dagny Braanen Lindgrens trekkspill lytter vokalist Une Lorentze Onarheim etter kjente skritt, og lar skjorta henge på stolen som du bare er ute litt. «Håper at du ser meg nå» hører hjemme i en eller annen sangbok, og er en sånn låt som foreldre på sikt kan ende opp med å synge for barna sine. Hvilket bringer oss over til Sverige. De svenske hitlistene er nemlig ganske annerledes enn de norske. I Spotifys hjemland pusher de nå grensene for hvor mye rart som skal få lov til å dominere Sverigetopplistan før den må legges død og begravet. Som vi har nevnt her i Musikkmagasinet tidligere, er den største utfordringen for en dynamisk svensk hitliste sovesangene til Humlan Djojj, en gullig humle skapt av Staffan Götestam, der sangene er sunget av dattera Josefine. Åpenbart har svenske foreldre sluttet å synge nattasanger til barna sine, og trykker play på Spotify istedenfor.
Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.