Kronikk

Jeg blir her

Jeg dro ut av Ukraina, til Frankrike, og det verste var at jeg likte meg der. Hvorfor vendte jeg da tilbake til krigens galskap?

HØL I BAKKEN: En bombetekniker undersøker et krater etter et russisk luftangrep mot et boligstrøk i Kharkiv sentrum i juni. FOTO: SERGEJ BOBOK, NTB/AFPHØL I BAKKEN: En bombetekniker undersøker et krater etter et russisk luftangrep mot et boligstrøk i Kharkiv sentrum i juni. FOTO: SERGEJ BOBOK, NTB/AFP

På grunn av de konstante flyalarmene er det nesten ingenting som fungerer her i byen min ved fronten. Når det pågår, stenger alt: banker, butikker og postkontor. Kharkiv har i lang tid nå vært dårlig tilpasset livet. Byen passer bare for døden. Folk har selvfølgelig vent seg til det, men det er ingen som skriver om hjerteinfarktene og andre sykdommer som skyldes det langvarige stresset. Selv holder jeg det så vidt gående. Redningen er at jeg lever alene, hvis man da kan kalle det et liv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Jeg trodde at min morfars livsverk ikke lenger var av verdi. Så feil kan man ta.

I Kenya, Madagaskar og Tanzania ser vi det samme: Den yngre gene­ra­sjonen er i ferd med å endre Afrikas politiske landskap.

EUs reviderte versjon av USAs 28-punktsplan har en hake: den kommer garantert til å bli avvist i Moskva.