Kunst og kultur er viktige bidrag til et godt samfunn og meningsfulle liv, men er også en «viktig del av den demokratiske infrastrukturen», kan vi lese i stortingsmeldingen Kunstnerkår (2022–23). Slike høystemte formuleringer om kunst og kultur dukker hyppig opp i offentlige dokumenter. Det er slik kulturpolitikken legitimeres. Kultur- og mediebruksundersøkelsene til SSB viser at nordmenn er storkonsumenter av kultur- og medietilbud av mange slag. Vi bruker flere timer på ulike medier hver dag.
Med dette bakteppet skulle vi tro at kultur er godt stoff for mediene. Slik er det ikke nødvendigvis. Like hyppig som besvergelser om kulturens samfunnsmessige betydning, leser vi bekymrede rapporter om kutt i medienes dekning av kunst og kultur. Kulturfeltets aktører er oppgitt over manglende interesse fra redaksjoner og anmeldere, mens akademikere typisk peker på at mediene svikter sin rolle som bidragsytere i den offentlige samtalen om kunst. Noen mener endog at journalistikk om kunst og kultur inngår i medienes samfunnsoppdrag.
I en nylig publisert studie av norsk kulturjournalistikk, med tittelen «Den usynlige kulturjournalistikken», har Vilde Ellingsberg og jeg undersøkt utviklingen i kulturstoffet i norske allmennmedier (nasjonale og regionale) i overgangen fra papir til digital først-strategien, samt sett på utviklingen i kulturredaksjonene og intervjuet kulturredaktørene.
Undersøkelsen har tre sentrale funn: For det første er det nå betydelig færre anmeldelser av kulturprodukter i pressen enn for 15–20 år siden. For det andre prioriterer mediene annerledes, både sjangermessig og geografisk. For de tredje har mange mediehus lagt ned eller fusjonert kulturredaksjonene (med by-redaksjonen eller nyhetsdesken) og den hederskronte stillingen som kulturredaktør er i ferd med å bli en sjeldenhet i norsk presse. Vår kartlegging av de 17 største nyhetsmediene viser at kun ti av disse har en kulturredaktør. Kun tre av disse arbeider i en redaksjon utenfor Oslo.
Utviklingen av kulturdekningen er tett knyttet til overgangen til digital publisering og den nye medieøkonomien, basert på detaljerte målinger av lesernes atferd. Kulturjournalistikken har hatt et ublidt møte med digitale flater og endrede vaner for lesing av journalistikk, med følger for hvordan nyhetsmedienes strateger prioriterer denne delen av journalistikken. Tallknuserne i mediehusene så tidlig at kulturstoffet genererte relativt få klikk, leserengasjement og nye abonnementer. Særlig dårlig var tallene for anmeldelser.
Ja, det har blitt atskillig færre saker om kultur i norske riks- og regionalmedier. En analyse av seks ledende nasjonale og regionale aviser med egne kultursider viser en halvering av antall saker fra 2008 til 2023. En typisk uke i 2008 hadde de seks avisene samlet over 600 artikler om kultur på trykk. Femten år senere er tallet under 250. Denne dramatiske nedgangen i saker til tross, avisene bruker like mye spalteplass til kulturstoffet sitt i 2023 som de gjorde i 2008. Mange små artikler fra kulturfeltet er erstattet av færre og større saker.
Nedgangen gjelder alle sjangre, men aller mest småstoffet, notisen, som så i si er borte i kulturjournalistikken. Også kulturjournalistikkens ur-sjanger, anmeldelsen, er redusert med over 60 prosent. Nedgangen i anmelderi gjelder alle kulturområder, men er relativt størst for populærmusikk og film. Reduksjonen er minst for litteraturkritikken, som fortsatt har en sterk posisjon i kulturredaksjonene.
En studie i regi av Norsk kritikerlag viser samme tendens. Den prosentvise nedgangen i anmelderi i VG og Dagbladet er i årene 2007–2022 på over 80 prosent, mens reduksjonen i Aftenposten er på 67 prosent.
Bildet av en kulturkritikk i fritt fall er ikke ensartet. Mens anmelderiet er betydelig redusert i de brede nyhetsavisene, det vil si de nasjonale tabloidene VG og Dagbladet, og de store konserneide regionavisene, har nisjeavisene Klassekampen og (ukeavisen) Morgenbladet økt sin satsing på anmelderi betydelig. De siste femten årene har sjangeren anmeldelse i de to avisene økt med 60–70 prosent. I utvalgsuken i vår undersøkelse utgjorde Klassekampens andel av anmeldelsene i de seks avisene 37 prosent. Det er også i disse avisene vi finner størst sjangermessig bredde, med kommentarer, idéstoff og kulturdebatt.
Trenden er en tiltakende «nisjifisering» av kulturkritikken: Den estetisk og analytisk orienterte kulturkritikken svekkes i de brede allmennmediene, men styrkes i de journalistisk smalere mediene for lesere med høy kulturell kapital. Det mangler som kjent ikke på rangeringslister og lesergenererte smaksdommer på internett, men den profesjonelle kritikken med sine krav til argumentasjon og analyse, er i tiltakende grad et stoffområde for lesere med høyere utdannelse i kultur og akademia. Suksessen til den digitalt fødte kulturavisen Subjekt (4200 abonnenter), som profilerer seg som «landets ledende kulturavis og din beste venn i spørsmål om god smak», samt kultursatsingen til ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid, styrket bildet av kulturjournalistikk som et tiltakende nisjefenomen.
Har ikke kunstkritikk og analytisk kulturjournalistikk alltid vært elitenes domene? Et kjennetegn ved norske aviser har vært ja, takk, begge deler. Dette er eksemplarisk i tabloidene VG og Dagbladet. Deres kultursider har, som presseforskeren Martin Eide har påpekt i flere arbeider, vært kjennetegnet av en salig blanding av høyt og lavt, av analytisk kunstkritikk og skamløs kjendisjournalistikk, gjerne side om side. Eide satte merkelappen «schizofreni» på den særnorske tabloidtradisjonen. Det norske avismarkedet har vært for lite for å bære en elitepresse, slik vi finner i mange europeiske land. VG og Dagbladet utviklet en journalistikk som henvendte seg til høyt og lavt på samme tid. Denne kulturjournalistiske balansegangen er nå oppgitt til fordel for en rendyrket kjendis- og underholdningsjournalistikk.
Et annet resultatet av strategi- og omstillingsarbeidet i den kommersielle delen av pressen på 2010-tallet, er en dreining mot lokalt forankret nyhetsstoff på kulturfeltet. Regionavisene bruker ikke ressurser på kulturelle begivenheter som skjer andre steder enn der abonnentene er. Bergens Tidende sender ikke en journalist til Oslo for dekke en boklansering med Dag Solstad, men vil gjøre det om det er Jon Fosse. Sannsynligvis blir en ny Solstad-bok heller ikke anmeldt i avisen. Regionavisene anmelder ikke filmer fra Hollywood. For 20 år siden anmeldte de alt som ble satt opp på byens kinoer. Aftenposten sender ikke en journalist til Grimstad for å anmelde Brand i Fjærheia, knapt nok til Festspillene i Bergen. Deres område er Oslo-regionen.
På kulturfeltet er regionavisenes regionale og lokale særpreg blitt styrket. Samtidig har det foregått en profesjonalisering av kulturjournalistikken. Et kjennetegn ved kulturjournalistikken har vært tette koblinger mellom journalist og kilder, i noen grad slik at journalisten har sett på seg selv som en del av kulturfeltet. Denne merkelappen som kulturens representant i journalistikken, har gitt kultur lav status i journalistikklauget. Hvor mange SKUP-priser har forresten gått til kulturjournalister? Den nye kulturjournalisten skal første og fremst være journalist, forpliktet på en profesjonsideologi hvor kritisk, undersøkende journalistikk står øverst i statushierarkiet. En sak må ikke fremstå som «mikrofonstativ» for kulturfeltet. Kritisk kulturjournalistikk er nå et mantra i kulturredaksjonene.
Nyhetsdreining må også forstås i lys av kampen om synlighet på fronten, avisens digitale framside. Kulturstoffet har fortsatt sine egne sider som skal fylles, i alle fall i noen papiraviser og i e-avisa, men på digitale flater må kulturstoffet legitimere sin berettigelse gjennom synlighet på fronten. Her må kulturstoffet forholde seg til de allmenne nyhetskriteriene og dens suksess måles etter leserengasjement og abonnementssalg. Flere års prøving og feiling har lært kulturredaktørene i regionavisene at for å lykkes på fronten må kulturstoffet ha et tydelig nyhetspoeng (gjerne en avsløring), være lokalt forankret, være utstyrt med gode bilder og en slående overskrift. Dette er rammevilkår som krever på få saker med stor nyhetsverdi – heller enn mange små saker, typisk for de gamle kultursidene på papir.
Hvordan står det til med kulturredaksjonene i landets mediehus? De to store nasjonale tabloidene har ikke lenger verken egne kultursider eller egne kulturredaksjoner. Mens VG helt siden 1980-tallet har prioritert kjendisstoff og populærkultur under headingen Rampelys, har nedbyggingen av Dagbladets kulturredaksjon skjedd de siste ti årene. Dette var en redaksjon som for 25 år siden visstnok måtte dele morgenmøtet i to for å få plass til alle medarbeiderne!
Også i regionavisene har det skjedd en betydelig nedbemanning på kultur. I mediehus som Bergens Tidende og Adresseavisen er kulturredaksjonene typisk redusert fra staber på 12–15 journalister til 4–6 de siste femten til tjue årene. Dagens redaksjoner er bemannet med journalister som primært arbeider med nyheter, gjerne i tett samarbeid med nyhetsdesken. I Schibsted-avisene er kultur slått sammen med by-sidene, slik at kultur, bystoff og restaurantanmeldelser tilhører samme redaksjon. Vink-satsingen i Aftenposten er eksemplarisk. Aftenposten har derfor den største kulturredaksjonen av regionavisene, med 12–13 journalister og 25–30 frilansere.
I dagens kulturredaksjon tilhører det sjeldenhetene at en journalist også er anmelder. Kritikerne er frilansere. Unntak finnes, spesielt i NRK som fortsatt holder seg med et korps av kritikere innen flere kunstarter.
Vår kartlegging av 17 ledende nyhetsmedier, regionale og nasjonale, inklusiv NRK, viser at det er om lag 140 journalister i full stilling med ansvar for kultur. De samme redaksjonene oppgir at de har omkring 225 frilansere som regelmessig leverer anmeldelser og kommentarer. Kun ti av mediehusene har en stilling som kulturredaktør. Av disse er tre knyttet til en redaksjon med hovedkontor utenfor Oslo (Bergen, Ålesund, Kristiansand).
Kulturjournalistikkens geografi tilsier at norske kulturjournalister arbeider i en Oslo-redaksjon. Norsk kulturjournalistikk er i stor grad et Oslo-fenomen. Kun 20 av de 140 (14 prosent) tilhører en redaksjon lokalisert utenfor hovedstaden. 120 av landets kulturjournalister jobber altså for en Oslo-basert redaksjon (og har mest sannsynlig bostedsadresse Oslo), mens fem-seks kulturjournalister dekker kulturfeltet i byer som Trondheim, Bergen og Stavanger. Tromsø (Nordlys) oppgir å bruke ett årsverk på kultur.
NRK har en særstilling i dette bildet. Om lag 50 prosent av alle norske kulturjournalister er ansatt i allmennkringkasteren. I tillegg til 70 journalister som jobber med programproduksjon av kulturstoff for radio, tv og web, er om lag 20 frilanskritikere knyttet til kringkasteren. Alle de 70 er knyttet til kulturavdelingen på Marienlyst. NRK har ingen med ansvar for kultur ved distriktskontorene.
Klassekampen og Morgenbladet har begge styrket sine kulturredaksjoner. Begge har oppbemannet fra 7–8 til 10–12 kulturjournalister de siste årene. Kulturstoff er vesentlig i deres journalistiske profil. De to avisene er helt i toppen av lister for mottakere av pressestøtte, med henholdsvis 40 og 22 millioner kroner (2023).
Legger vi til at NRK er finansiert over statsbudsjettet, med kulturjournalistikk og kulturformidling som del av det politiske bestemte allmennkringkasteroppdraget, kan vi si at de fleste kulturjournalistene i Norge arbeider i medier med betydelig offentlig finansiering.
De fleste kommersielle medier holder seg fortsatt med kultur som en del av stoffmiksen, men betydelig nedskalert sammenlignet med femten til tjue år siden. Dersom vi mener at en bredt (sjangermessig, tematisk og geografisk) orientert kulturjournalistikk er viktig for vitaliteten i den kulturelle offentligheten, tyder mye på at en fortsatt sjenerøs mediestøtte må til.