Denne helga fikk Oslo-folket oppleve det som etter all sannsynlighet var sommerens siste krampetrekninger. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å holde meg inne og se film.
Allerede abonnent? Logg inn
Det hele startet med at jeg ville skrive en raptekst og dedisere den til landslagsspiller Thelo Aasgaard – eller Thelonius Gerard Aasgaard, som han heter. Ifølge wikipediaartikkelen til Thelo liker han godt å slappe av etter en tung treningsøkt med å lage rapmusikk som han legger ut på nettet under artistnavnet Thxlo. Thelo er halvt norsk, halvt fransk, født i Liverpool, spiller i Skottland og snakker ikke helt flytende norsk. Jeg antar likevel at han kan norsk godt nok til å lese denne teksten, så hvis noen kjenner Thelo, er det bare å hinte om at han har en pseudonymisert venn. Husk i så fall å si at denne teksten egentlig ikke om handler ham i det hele tatt. Den handler om selvfornektelse. For mens jeg skriver forbanna fete hiphopvers om hvordan Thelo spinner Solbakken rundt lillefingeren og har dunket ut mer fotballføre spillere fra VM-troppen, ser jeg at jeg har gått tom for nikotinfri snus. Jeg har brukt nikotinfri snus i godt og vel et år nå. Da jeg sluttet, var jeg redd jeg ville miste en bit av meg selv simpelthen fordi snus føltes viktig for hvem jeg var.
TustenDen siste, avgjørende steinen. Hvis han sender denne metallpucken over det sandstrødde bordet foran seg og treffer – egentlig omtrent hvor som helst – på den andre siden av bordet, vil han gjøre noe stort. Han vil nemlig vinne ett poeng til shuffleboardlaget sitt i åpningsrunden i en ubeskrivelig betydningsløs kveldsaktivitet på en spillpub med noen tidligere kollegaer. Altså. Jeg kan faktisk ikke understreke nok hvor lite dette betyr. De har hatt en hyggelig kveld. Han har drukket noen øl, og nå spiller de shuffleboard.
TustenDet har vært mye KI-mas i det siste, og flott er det: Chat GPT forpurrer de enkleste ting. Det fikk jeg selv nylig erfare. Jeg var på besøk hos min bror i Kina, og vi skulle på fjelltur. Da vi etter mye om og men – og kakerlakker i sengene på nattoget – kom fram til destinasjonen, merket vi fort at noe var galt: Det så ikke ut som på bildene. På den ene sida kan det skyldes tåka som lå tett og hindret sikt lenger enn fem meter fram. For det andre fordi landsbytorget var mer travelt enn ventet. Vi begynte likevel på oppstigningen. At vi var de eneste iført fullt turtøy, som min bror sa at vi trengte, var naturligvis bemerkelsesverdig. Ved siden av oss gikk folk flest i stramme dongeribukser, skjønt majoriteten tok banen opp – som vi ikke visste eksisterte. Vi drasset på masse drikke, men det trengte vi ikke.
Ulvemor