Denne helga fikk Oslo-folket oppleve det som etter all sannsynlighet var sommerens siste krampetrekninger. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å holde meg inne og se film.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har latt meg provosere av sure kommentargubber igjen. Ikke av misogyniens og rasismens små talsmenn og talskvinner som raser og hater med trist grammatikk. Jeg ser for meg en ensom, forfallende skikkelse bak sånne kommentarer. På en vond stol i et uelsket hjem med grå vegger, sur kaffe og ingen steder å dra. De scroller, og en gang viste algoritmene dem kanskje drømmer og lengsler. Uoppnåelig lykkelige, vakre vesener av det motsatte kjønn som aldri ville svare hvis de sendte en engstelig melding. Eller familielykke, fine klær de ikke kler, andre steder de ikke våger dra til, eller til og med en kul bil de aldri kan få med mindre tippekupongen eller flaksloddet viser nåde en vakker dag.
HærverkSalget er lagt på is. Det gjelder ikke bare mitt boligsalg, tydeligvis, men mange i det ganske land opplever nå et kjølig boligmarked. Vi fryser her, midt mellom en isvegg av renteøkning og utleieboliger som sluses ut i markedet. Etter tre måneder med å forsøke å selge, er statusen følgende: Trøtt. Og ikke bare det, jeg er halvveis ned på kne, friende til Airbnb. Nå skal det sopes inn. Spares opp. Mellomfinansiering er ikke billig, nemlig.
Millennial_BrianPer 2026 har jeg vært vegetarianer i 13 år. Jeg har også vært innom veganertilstanden i noen år, men la fra meg den tidligere i år og inviterte osten tilbake i livet. Vegetarianeren i meg har nok likevel kommet for å bli, så at jeg for noen uker siden satt på en bar i det kinesiske eksportmekkaet Guangzhou og spiste andetarm og grisetryne, var ikke helt planen. Det begynte med at jeg og kjæresten min satt på en bar og skålte for en fantastisk Kina-tur. Dagen etter skulle vi videre til Sentral-Asia, og vi hadde nettopp pruta til oss en ny koffert for å få med all den kinesiske keramikken vi hadde gått til anskaffelse av. Der vi satt med hver vår øl og en kinesisk sigg i hånda, fikk vi plutselig en pappskål med noe mat i på bordet. Servitøren som hadde gitt oss maten, pekte på bordet ved siden av oss og signaliserte at dette var opphavet. Noen minutter seinere satt vi sammen med de to kineserne som hadde sendt oss maten.
Fia