Denne helga fikk Oslo-folket oppleve det som etter all sannsynlighet var sommerens siste krampetrekninger. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å holde meg inne og se film.
Allerede abonnent? Logg inn
Fastlegen min gjennom 12 år vil ikke ha meg lenger. Det var vel ikke nøyaktig de ordene hun brukte, og ikke sa hun det personlig heller. Isteden fikk jeg et digitalt brev i Helsenorge-innboksen min, der det sto noe à la «Vi ser oss nødt til å kutte i lange pasientlister for å kunne tilby pasientene våre forsvarlig helsehjelp. Det er tilfeldig hvem som ikke lenger har plass på legekontoret». Et tolv år langt forhold var brått over – et godt forhold, ikke minst! Hvem kan si at de er fornøyd med legekontoret sitt, med fastlegen sin? Jeg kunne det! Jeg har hovert og godtet meg i snart tolv år, men nå er det altså slutt. Og hvordan fant jeg ut av at jeg er blitt dumpet? (For hvem går inn og leser brevene man får i Helsenorge-innboksen sånn uten videre …) Jeg skulle bestille en legetime. For første gang på sikkert to år. For jeg er ikke en hyppig legegåer, skal sies. Jeg trenger fastlegen mest til allergimedisin og den sjeldne vaksinen, og ellers én gang da jeg holdt på å dø av blodforgiftning.
Millennial_legesingelEtter den tvilsomme suksessen med å DJ-mixe Vesaas og Hauge i går, gjør vi i dag et nytt forsøk, denne gangen med verk av Edvard Munch og Sigbjørn Obstfelder. Atter en gang med de dypeste unnskyldninger til opphavspersonene! Jeg ser et skrik Jeg gikk bortover veien med to venner – så gikk solen ned Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, Himmelen ble plutselig blodig rød jeg ser på den blodige sol – Jeg stanset, lenet meg til gjerdet trett til døden Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem. En regndråpe! – over den blåsorte fjor og by lå blod i ildtunger Jeg ser på de høye huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn. Mine venner gikk videre og jeg sto igjen skjelvende af angst – Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem. De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte. og jeg følte det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.
AstronautenEn kjent og kjær sjanger i musikken, med opphav i DJ-miljøet, er såkalte «mashups». Det består i at man smelter sammen to (eller flere) ulike låter så resultatet blir noe nytt og spennende. De beste eksemplene kan oppleves nesten bedre enn originallåtene. Uansett kan det gi friske, nye perspektiver på låter man har blitt vant til. Men denne sjangeren brukes i altfor liten grad innenfor andre kulturuttrykk. For eksempel poesi. Det vil denne spalten forsøke å rette på, denne gangen gjennom en vågal mashup av to av våre fremste nynorskdiktere, Halldis Moren Vesaas og Olav H.
Astronauten