Denne helga fikk Oslo-folket oppleve det som etter all sannsynlighet var sommerens siste krampetrekninger. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å holde meg inne og se film.
Allerede abonnent? Logg inn
For noen år siden var jeg på påskeferie i Zambia. Det er det fine med å ha kjentfolk som bor i utlandet – man får en god unnskyldning for å reise og besøke dem. Disse kjentfolka er også nyttige veiledere når man først kommer til det nye landet. De kjenner lokale rutiner, slik at man kan følge dem i stedet for å gå i det som er av turistfeller. Og rutiner var det nok av i forbindelse med taxikjøring i den zambiske hovedstaden Lusaka. Først og fremst var det til de grader kjøpers marked. Dermed kunne ikke taxisjåførene uten videre ta turistpris når de kjørte oss. Til det var konkurrentene for mange. Vår lokalkjente byguide sørget også for at vi fikk praktisere den lokale tradisjonen med å klemme inn fire personer i baksetet.
BenderDette er et ord som ofte blir møtt med reaksjoner når det uttales. Da vi så «Dagsrevyen» hjemme, ble volumet skrudd opp eller ned når nyhetsankeret overlot skjermen til sport, avhengig av om mamma eller pappa hadde fjernkontrollen. Rundt quizbord har jeg opplevd oppgitt sukking og intens spissing av ører når sport har blitt annonsert som kategori. Og jeg har jobbet i avisredaksjoner der allroundjournalister har satt opp skremte ansiktsuttrykk når sportssaker har kommet på bordet. Selv i små lokalaviser er sport noe for spesielt interesserte. Hvorfor er det sånn? Er det fordi man ikke lærer om sport på skolen? Hvis man ikke var mye syk eller fæl til å skulke, har de fleste av oss bedrevet en del praktisk sport i gymtimene på skolen. Men gym-teori begrenser seg til sånt som muskelfibre og aerob utholdenhet.
BenderJeg er en effektiv fotgjenger. En strener. Det er det ikke alle som er. Når jeg går fra A til B, ruser jeg kontinuerlig og målretta helt til jeg når fram til sluttpunkt. Som en robotstøvsuger saumfarer jeg omgivelsene konstant for å finne raskeste vei forbi hindre som skilt, røde lys, barn, sølepytter og – det verste i verden – traskerne. Du kan ikke stole på traskere. De er livsfarlige der de vingler fra side til side. Havner du bak en slik, må du være konstant på vakt for at de skurrer til hele navigasjonen ved å plutselig stoppe opp midt på fortausfeltet med et psykopatsmil fordi de ser noe fint eller kommer til å tenke over at de liker å leve eller sånne sjuke ting. Dette gjør de helt uten tanke på at folk rundt dem kan spare 0,43 sekunder på å komme seg raskere forbi den hindringen de selv utgjør ved å være et udugelig menneske i offentligheten. Disse fornøyde menneskene er kanskje mine livs fiender.
Amøbe