Akkurat nå

Ro i sjela

I skrivende stund har Norge fortsatt ikke spilt kampen mot Brasil, og kampnervene har begynt å melde seg også for oss som ikke skal ut på gressmatta. Jeg har bestemt meg for å tro litt at Norge taper, for da kan jeg bare bli positivt overraska hvis vinner – og ikke skuffa når vi taper. Ikke alle vi fotballidioter har den spontane veltalenheten til en Bjørge Lillelien, så mitt andre tiltak for sjele­freden er å tenke på hvordan jeg skal håndtere resultatet. Sånn i tilfelle sjokkskade. Foreløpig har jeg kommet fram til dette: I tilfelle tap: Ja ja. Tenk at vi har kommet så langt, da. Det er respektabelt å tape mot det mestvinnende laget i historien, faktisk.

bjørge_96

Sangbart 2

Når vi nå har dypanalysert hvordan nasjonalsangene til Norge og Brasil reflekterer nasjonal og fotballmessig egenart, kan det passe å utvide analysen til en annen kamp som er nært forestående, nemlig England mot Mexico. Det er en kontrastfylt og spennende motsetning. England har som en del av sin nasjonale karakter en bisarr, intens tilknytning til sin egen kongefamilie. Da dronning Elizabeth døde, sto anslagsvis en kvart million briter i milelange køer for å gå forbi båren der hun lå – en av de mest imponerende kø-eventene i moderne historie. Det er derfor passende at nasjonalsangen er «God save the king». Nasjonalsangen er på sitt vis trans, siden den inntil nylig hette «God save the queen» og nå har byttet til mannlige pronomen. (Ingen bør nevne dette for J.K.

Astronauten

Sangbart

Når nasjonene samles til dyst er det greit å ha musikk å samles rundt. Nei, vi tenker ikke her på sanger som «Alt for Norge» eller «Bønda ifra nord». Vi snakker nasjonalsanger. Undertegnede skal ikke påstå å ha dyp sportsfaglig kompetanse, men scorer kanskje noe over middels på musikkforståelse. På dette svake grunnlaget har en teori blitt utformet: Nasjonalsangene henger sammen med den nasjonale kulturen, eller lynnet, som igjen former sportslig spillestil. La oss ta noen nærliggende eksempler: Den brasilianske nasjonalsangen – «Hino nacional Brasileiro», stammer, som mange andre nasjonalsanger, fra 1800-tallet. Melodien ble komponert av Francisco Manoel da Silva i forbindelse med selvstendigheten fra Portugal i 1822, og resten av 1800-tallet var den rett og slett ordløs.

Astronauten