Akkurat nå

Høst

Astronauten

Hei, høst. Jeg ser at du er aktiv for tida. Akkurat nå, mens jeg skriver dette, prøver du å vise deg fra din beste side, med krystallklar himmel og kjølig sol, så illusjonen skal skapes om at det nærmest dreier seg om en ny runde med sommer. Enkelte av mine kolleger går rett på limpinnen og flokker seg på uteterrasser, men jeg vil bare ha det sagt, klart og tydelig: Jeg stoler ikke på deg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Betyr mer

Fotballklubben Liverpool FC dyrket for noen år siden slagordet «This means more». Jeg husker jeg ble irritert over at en klubb påberopte seg at det betydde mer for deres tilhengere å støtte laget sitt enn det gjør for andre supportere og deres lag. Så jeg møter jo meg selv i døra her, men jeg tar sjansen likevel: Sist uke vant både Liverpool og mitt kjære Tottenham en pokal, og jeg føler meg trygg på at det betydde mer for min klubb. Tottenham slo Manchester United i europacupfinalen og vant et trofé for første gang på 17 år. Det er veldig lenge for en tradisjonell storklubb. Tottenhams trofétørke har blitt snakket så mye om at veien er kort til tomt premieskap hver gang noen nevner ordet støv. Flere internasjonale firmaer har brukt mangelen på pokaler i sin markedsføring, og til og med en Bodø/Glimt-spiller kalte Tottenhams presspill ræva da lagene møttes.

N17

Skoleprat

Prolog: Sutring og klaging er deilig. Det er som en lekende vind fra tusen sommernetter danser gjennom kroppen når jeg for eksempel sier at Oslo er en stygg by. Derfor er det følgende ikke en tekst om hva som er rett, galt, dårlig eller bra. Det er en personlig utblåsning som egentlig ikke trenger å leses av noen. Annet enn meg selv. Det kan se ut som et egoistisk prosjekt, men det handler egentlig om verden utenfor meg selv. Dermed blir dette siste gang jeg bruker ordene jeg eller meg eller min. Og når det er et subjektløst prosjekt, som ikke bør leses av noen, fordi det handler om avsenders indre uro – så er det egentlig et ikke-prosjekt. Det er ikke så pretensiøst at det kan kalles et prosjekt, et eksperiment eller noe liknende.

Tusten

Hybel

Hva jeg tenkte da jeg flytta inn i det huset, jeg vet ikke. Jeg kjente bare han som flytta ut, en litt frika fyr med stor Warhammer-samling, som raskt viste seg som den mest normale av dem. Under bodde en far og en sønn på hvert sitt rom. Faren hadde en ekkel gul bart, sønnen var kroppsbygger og ingen av dem sa mye. En gang sønnen hadde fri fra jobb, spilte han Eminems «I’m sorry mamma, I never ment to hurt you» på repeat. Jeg spurte aldri hva greia var. Ved siden av meg bodde Georgieren. Han var stor og brei og jobbet på melkefabrikk på tidligskiftet, noe som innebar at ingen fikk lov til å bråke etter ni.

Donderdag