Bildebevis

Kunstneren Cauleen Smiths spillefilmdebut «Drylongso» er en uavhengig kultklassiker fra 1998. Filmen ble vist på en rekke filmfestivaler, inkludert Sundance Film Festival og SXSW (South By Southwest), og fikk strålende kritikker. Etter hvert forsvant den imidlertid fra radaren og ble nærmest umulig å finne. De originale 16mm kameranegativene dannet grunnlaget for at den prestisjetunge Criterion Collection restaurerte og relanserte filmen i 2023. Denne måneden skal «Drylongso» vises på Cinemateket i Oslo. Men hva har skjedd med Cauleen Smiths filmkarriere siden den gang?

«Drylongso» følger den unge kunststudenten Pica Sullivan (Toby Smith) som har fått i oppgave av sin fotografilærer (spilt av Salim Akil, som også er medforfatter) å lage en galleriutstilling med 35mm fotografier. I stedet for å følge oppgaven samler Pica polaroidbilder av svarte menn i West Oakland, som hun beskriver som en utrydningstruet art. «Jeg fanger og bevarer deres bilder, som et bevis på deres eksistens», forklarer hun. Filmen presenterer oss for makabre statistikker som dessverre fortsatt er relevante i dag: drap, vold, narkotikamisbruk, høye arbeidsledighetstall og lav gjennomsnittlig levealder blant svarte menn.

Selv om Picas kunstprosjekt fokuserer på mennene, er det kvinnene som virkelig står i sentrum i «Drylongso». Kvinnene frykter for sine brødre, partnere og venner, men også vold mot seg selv – et tema som ofte neglisjeres i lignende filmer, som Spike Lees «Do the Right Thing» (1989). Smith har i intervjuer påpekt tenåringsgraviditet og vold mot kvinner som alvorlige problemer i Oakland på denne tida. I en av filmens tidlige scener ser vi Pica bli vitne til at den unge kvinnen Tobi (April Barnett) blir slått og sparket av sin kjæreste. Når Tobi og Pica møtes igjen seinere, har Tobi valgt å gå i full inkognito-modus som mann. De utvikler et nært vennskap som blir filmens hjørnestein, og det er disse scenene som virkelig løfter filmen.

Pica utvikler også en liten romanse med den sjarmerende Malik (Will Power), som lager og selger trykk på T-skjorter. Selv om filmens mange handlingselementer kan virke noe konstruerte og ikke alltid henger sammen, føles karakterene og relasjonene deres ekte. Toby Smith gir en nedtonet prestasjon som Pica, en karakter som takler livets utfordringer ved å holde følelsene sine i sjakk. Når Pica inviterer til en bakgårdsfest for å markere utendørsutstillingen «Evidence of Existence», dukker den ellers fraværende mora hennes opp, sammen med resten av nabolaget og både nære og fjerne venner. I utstillingen har Pica bygget minnealtere for unge menn hun har fotografert, som seinere har blitt drept. Polaroidbildene hennes, uten rammer, henger fra konstruksjoner hun selv har laget av objekter som en stige, en krakk, et sykkelhjul og en reisekoffert. På denne måten tar hun kunsten ut av gallerirommet og inn i sitt eget nabolag og gir et personlig og gripende preg til verket sitt.

For meg er det klare paralleller mellom Picas utstilling og Cauleen Smiths film. «Drylongso» er en sjarmerende, lite polert film – et tydelig DIY-prosjekt som utfordrer flere forventninger til en spillefilm. Ordet «drylongso» betyr «ordinær» på kreolspråket gullah, men denne filmen er alt annet enn ordinær. Den inneholder også et subplot om en seriemorder, som muligens kan være en referanse til virkelige hendelser, eller en allegori for ulike dødsårsaker som overdose, politidrap og gjengvold.

Den allegoriske tilnærmingen virker svakere i forhold til den ellers direkte tonen i filmen. Likevel er sjangerblandingen interessant; Smith skaper en engasjerende kombinasjon av nervepirrende og humoristisk filmkunst. Noen ganger preges filmen av en overivrighet som er typisk for unge debutfilmskapere (det er tross alt et videreutviklet prosjekt fra Smiths avgangsfilm på filmskolen). Men overivrigheten vitner også om en ung filmskaper med mange gode ideer og potensial for å være et interessant tilskudd til filmindustrien.

Så hva har skjedd med filmkarrieren hennes? Svaret kan kanskje finnes på Astrup Fearnley Museet i Oslo, hvor Smith for tida er presentert i den omfattende soloutstillingen «The Deep West Assembly». I løpet av de siste 25 årene har Smith laget over 40 eksperimentelle kortfilmer, mange av dem vist både i solo- og gruppeutstillinger. Imidlertid har hun ikke laget en spillefilm igjen. Dette er ikke uvanlig for eksperimentelle filmskapere, som ofte beveger seg mot bildekunstverdenen framfor å forsøke å etablere seg i filmverdenen.

Kunstinstitusjoner gir større rom for utforskning og abstraksjon uten det kommersielle presset som preger filmindustrien. Dette lar filmskapere som Smith realisere sine visjoner uten å måtte prioritere kommersiell suksess. I kunstverdenen er definisjonene mer flytende, noe som gir større mulighet til å tøye grenser og utfordre sjangerkonvensjoner. Mange filmskapere opplever at kunstinstitusjoner og stiftelser er mer villige til å støtte prosjekter basert på konseptuell verdi og kunstnerisk kvalitet, snarere enn kommersielt potensial og publikumsrespons. Dette åpner dører for eksperimentelle filmskapere til å få den anerkjennelsen og de ressursene de trenger, som gallerier, museer og smalere filmfestivaler.

Også i Norge ser vi at eksperimentelle filmskapere ofte sliter med å få tilstrekkelig finansiering uten at det følger med føringer fra Norsk filminstitutt eller lignende institusjoner, noe som innsnevrer deres kreative spillerom. Det driver flere mot kunstfeltet hvor videokunst har fått en stadig mer solid plass. Men det er fortsatt en forskjell mellom kunst og film når det gjelder publikum og visningsarenaer, og kinopublikummet går ofte glipp av verk som kunne hatt stor verdi for dem. «Drylongso» minner oss om viktigheten av spillefilmer med stor kreativ frihet, som risikerer å bli marginalisert og dermed miste sitt breie publikum. Filmen hører hjemme på det store lerretet, og Cauleen Smith er et godt eksempel på at skillet mellom kunstner og filmskaper ofte er kunstig.