Tervetoula, mina olen Tusten. Anteeksi, det var så langt jeg kom i språkappen da jeg ville lære meg finsk for noen år sida. Hvorfor finsk?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Spark 2
I går startet min forsvarstale for elsparkesykkelen. Den er langt fra ferdig. Jeg har notert meg at folk er redde for å bli kjørt ned av de tohjulede jernhestene. Det er det heldigvis relativt liten sjanse for at du blir. Som gruppe skader nemlig elsparkesyklister stort sett seg selv, ifølge Trygg Trafikk. Som individ har jeg fortsatt til gode å skade noen eller noe som helst på denne farkosten. Ikke for å skryte, men jeg har nemlig fullt utviklet frontallapp og en grad av konsekvensforståelse og katastrofetenkning som nok snuser på det kliniske området. Omtrent halvparten av eneulykkene skyldes fortauskanter, trikkeskinner og hull i veien. Hvor er de illsinte kronikkene som krever at fortauskantene skjerper seg? Angrep er som kjent det beste forsvar – og jeg håper dette gjelder også innen urban samferdsel.
RægerockerSpark 1
Jeg vil skrive et forsvar for en utskjelt transportblomst i byens trafikale flora. En relativt sett fersk behjulet hestehov som sprang ut gjennom den metaforiske asfalten på slutten av 2010-tallet og fort ble gjenstand for hat og sjikane fra alle kanter. Jeg vil skrive et forsvar for elsparkesykkelen. Før vi går i gang kan jeg gi lynsjemobben rett i noen ting. Elsparkesyklene entret som kjent våre liv som et slags gatebildets skjeggkre. I starten var det rett og slett altfor mange av dem. Men jeg vil invitere deg, kjære elsparkesykkelhater, til å se deg rundt i dag. Min påstand er at dette har blitt løst med regler, regulering og kommunal detaljstyring av private næringsaktører.
RægerockerFjorden, baby
I skrivende stund er det omtrent fire timer og 23 minutter til jeg tar ferie. Ikke at jeg har regna på det eller noe sånt, altså. For min del er sommer synonymt med sørland, og sørlandssommer synonymt med bading. Her kommer derfor en ode til landsdelens tallrike badeplasser – og noen sylskarpe stikk til hovedstadens grovt overvurderte sentrumsnære vannmasser. Oslofjorden er nemlig ikke særlig mer enn en slimpøl full av havnespy og radioaktive flyndrer, og alle som mener noe annet, tar feil. Om Norge noen gang får en ekte superhelt, er jeg villig til å vedde på at hun kravler opp fra fjordens slamfylte bunn. Nei, gi meg holmer, svaberg, blæretang og sjøsprøyt. Skrik fra måker som spiser fisk, ikke kebab. Et stille morgenbad i en bortgjemt vik med Skagerrak glimrende i det fjerne. Kan du ikke bade i et av de flotte badevannene, da? Frysja er jo bare såååååå nydelig, sier den løsningsorienterte Oslo-patriot kanskje da.
Rægerocker