8. august kunngjorde Israels utenriksminister Katz at Israel har trukket tilbake akkrediteringen for åtte norske diplomater ved Norges representasjonskontor i Al-Ram på Vestbredden. Kontoret er nå stengt. Det har i praksis fungert som Norges ambassade i de palestinske områdene. Utenriksminister Espen Barth Eide kaller beslutningen en ekstrem handling og at «den vil få konsekvenser». Barth Eide fremstiller det som om Israels beslutningen kom ut av «intet». Det gjorde den selvfølgelig ikke.
Israels beslutning er en konsekvens av Norges ukloke og ufølsomme diplomati i etterkant av terrorangrepet på Israel 7. oktober i fjor. Norge har lenge hevdet at vi har en unik rolle å spille i konflikten mellom palestinerne og Israel. Og vårt selvbilde har vært deretter. Den ideen kan man nå legge død. Norge har med sine mange utspill mot Israel forspilt sjansene til å spille en relevant rolle i Midtøsten.
Israel er i krig med terrororganisasjonen Hamas, og den krigen er ikke over før Hamas ikke lenger utgjør en militær trussel mot Israel. Norge har utvist lite empati med Israel og ikke forstått israelernes traume etter angrepet som inkluderte lemlesting, voldtekter og drap på 1200 israelere samtidig som flere hundre ble tatt som gisler. Norge har tvert imot bedrevet slett diplomati, og hevdet at angrepet ga grunnlag for forhandlinger om en permanent løsning mellom palestinerne og Israel. Forutsetningen er det blir inngått en våpenhvile, og at Israel avslutter sin bombing av sivile og brudd på folkeretten.
Israels reaksjon på Norges diplomatiske krumspring i etterkant av 7. oktober var naturlig og forventet. Innledningsvis ville ikke Norge, i motsetning til alle andre vestlige demokratier, definere angrepet på Israel som terror, og noen dager senere ble sågar kongens ønske om å sende sine kondolanser til Israel, stanset.
Noen uker senere avslørte Israel at flere ansatte i FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (Unrwa) deltok i terrorangrepet. Flere land stanset den økonomiske støtten til organisasjonen. Norge beklaget denne beslutningen, og valgte som eneste land tvert imot å øke den økonomiske støtten.
«Israels reaksjon var naturlig og forventet»
Under de mange demonstrasjonene mot Israel utenfor Stortinget var utenriksministeren utydelig i sin kritikk av demonstranter som brukte slagordet «from the river to the sea, Palestine will be free». Utenriksministeren har tvert imot antydet at slike slagord må forstås som et uttrykk for palestinernes frustrasjon.
Samtidig som Israel kjempet en blodig krig mot terrororganisasjonen Hamas, valgte Norge 28. mai i år å anerkjenne Palestina som egen stat. Regjeringen hevdet det var et var et signal til moderate krefter (!). Norge var sågar frekke nok til å oppfordre andre vestlige land til å gjøre det samme. Kun Irland og Spania fulgte Norges eksempel. For Israel ble dette oppfattet som en provokasjon og legitimering av Hamas. Også mange palestinere oppfattet det på samme måten.
Norges beslutning førte til at Israels ambassadør til Norge ble kalt hjem. Han har siden befunnet seg i Israel. Det førte også til at Israels utenriksminister nektet å møte vår utenriksminister til samtaler.
Man skulle tro at Norges diplomatiske spill var over med dette, men Norge fortsatte tvert imot å fiske i rørt vann. Tidlig i august sendte norsk UD et brev til FNs straffedomstol (ICC) og hevdet at ICC kunne behandle saken mot Hamas og regjeringen i Israel. Barth Eide fulgte opp og uttalte at dersom den israelske regjeringen skulle bli dømt, var det Norges plikt å arrestere Israels statsminister dersom han ankom Norge.
Barth Eide fortsetter også å hevde at Gaza er okkupert, det til tross for at det ikke har vært israelske styrker på Gaza siden 2007. Han har også hele tiden forsvart definisjonen av dagens palestinere som «flyktninger», noe som ikke er til forsvar for en tostatsløsning, men tvert imot et argument for at dagens tredje generasjons palestinere på Gaza har en rett til å bosette seg i Israel.
Regjeringen bør nå avslutte sitt «viktigper»-spill i Midtøsten og heller bruke sine diplomatiske ressurser på områder som er av relevans og til det beste for alle nordmenn.
