Da Hannah Arendt reiste til Jerusalem i 1961 for å følge rettssaken mot Adolf Eichmann, logistikkansvarlig for dødstransportene til Nazitysklands gasskamre, ventet hun å møte et monster på tiltalebenken. I stedet oppdaget hun en ordinær kontorist som ikke hadde noe imot jøder, men bare hadde gjort det Sjefen sa han skulle gjøre. To år senere gav hun ut klassikeren «Eichmann i Jerusalem», og utstyrte den med undertittelen «En rapport om ondskapens banalitet». Feilen med Eichmann var nemlig ikke at han var ondere enn andre, men at han manglet evnen til å tenke et personlig ansvar inn i sine onde handlinger.
Nikolaj Frobenius’ psykologisk-realistiske roman lider under et sjangerproblem.
Kanskje, kanskje ikke
