DebattKjernekraft

Er atomavfall­problemet løyst?

Eva Fidjestøl (Cand.real., IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet))
KJERNEKRAFTAS BAKSIDE: I La Hauge i Frankrike ligg det som blir kalla «Verdas atomsøppelplass». Her er australsk atomavfall på veg til avfallsanlegget. FOTO: CHARLY TRIBALLEAU, AFP / NTBKJERNEKRAFTAS BAKSIDE: I La Hauge i Frankrike ligg det som blir kalla «Verdas atomsøppelplass». Her er australsk atomavfall på veg til avfallsanlegget. FOTO: CHARLY TRIBALLEAU, AFP / NTB

Tilhengarane av kjernekraft i Norge hevdar at problemet med det farlege avfallet er løyst. Sist ute er Lars Eide i Klassekampen 27. august. Han hevdar også at avfallet kan brukast om igjen. Men Finland er det einaste landet i verda som snart kan ta i bruk eit underjordisk deponi bygd for brukt atombrensel. Fjerdegenerasjonsreaktoren som kan bruke reprodusert plutonium frå brukt brensel om igjen, har ingen fått til å fungere over tid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Barnevern

Barne­ver­net egnar seg ikkje for anbod

Karita Bekkemellem og NHO Geneo skal få klart svar: Det er ikkje greitt at det offentlege bryt bistandsplikta overfor dei mest sårbare borna i samfunnet vårt. Som statsråd tok eg situasjonen på største alvor. Men det er heller ikkje greitt at kriminelle aktørar er godt etablert i barnevernet vårt. A-krimsamarbeidets rapport viser nettopp dette: Kombinasjonen av store profittmoglegheiter, låg risiko for konsekvensar i ein marknad med høg etterspørsel og lågt kontrolltrykk, gjer bransjen attraktiv for denne type aktivitet. Stat og kommune risikerer å bli avhengig av kriminelle aktørars barnevernstenester. Eg er difor ueinig med Bekkemellem i at ein skal drive institusjonsbarnevernet vidare som i dag, i ein marknad, med den risikoen det fører med seg. Marknadsbarnevernet blei bygd opp under Solberg- regjeringa. Milliardar blei brukt over fleire år for å utvikle kommersiell velferd i barnevernet på kostnad av det offentlege og ideelle barnevernet. No er det på tide å ta barnevernet tilbake i offentleg regi og avvikle bruk av anbod og konkurranse.

Kjersti Toppe
Klima

Kunden har alltid rett

Til min store forbauselse brukte Klassekampen lederplassen onsdag 23. september på å rakke ned på EUs standpunkt om å sette et punktum på å produsere mer olje og gass i Arktis. Et standpunkt som viser at EU tar klimakrisen på alvor, ikke bare på vegne av egne innbyggere, men også på vegne av framtidige generasjoner over hele kloden. For klimakrisen er global, og alle land har et ansvar, ikke minst Norge for å bidra til å kutte sine utslipp. Ja, EU kjøper gass som er tatt opp i arktiske farvann både fra Norge og fra Russland. Samtidig er EU fast bestemt på å trappe ned sin avhengighet av fossilt brensel ved å bygge ut fornybare kilder. Når de nå likevel går inn for et moratorium for videre utbygging av olje og gass i Arktis, er dette et knallsterkt signal som kunde av norsk gass. Heter det ikke at kunden alltid har rett? Jeg er overbevist om at EU gjør det eneste riktige. Besteforeldrenes klimaaksjon har i våres sammen med kolleger i våre søsterorganisasjoner i Europe, sendt en henvendelse til Ursula von der Leyen med oppfordring om å opprettholde sitt moratorium. Vår regjering gjør klokt i å basere sine selvstendig vurderinger på en like stor grad av hensyn til kommende generasjoner som EUs varslede moratorium vitner om.

Linda R. Parr
Litteratur

Fiksjon!

Diskusjonen mellom Stefan Fisher-Høyrem og meg om Helene Uris roman «I mitt lune hi», og de valgene hun har tatt i skrivingen av den, fortsetter. Jeg er usikker på om det er mer å si fra min side, men la meg understreke: «I mitt lune hi» er en roman. Med utgangspunkt i en reell sak har Uri skrevet en fiksjonell tekst, og diktet fritt om handling, detaljer og karakterer. Dette skillet gjør hun etter vår mening tydelig rede for i romanens innledning. Og mens den virkelige saken hadde to fornærmede, har Uris historie én fornærmede. Som en følge av dette er sitatet Fisher-Høyrem sikter til i sitt innlegg 23. september endret, også i tråd med det Uri skriver i innledningen. Dette er ikke et arbeidsuhell, men et bevisst valg fra forfatterens side, og det er forlagets redaksjonelle vurdering at dette er en forsvarlig måte å gjøre det på.

Kari Marstein