DebattKjernekraft

Er atomavfall­problemet løyst?

Eva Fidjestøl (Cand.real., IKFF (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet))
KJERNEKRAFTAS BAKSIDE: I La Hauge i Frankrike ligg det som blir kalla «Verdas atomsøppelplass». Her er australsk atomavfall på veg til avfallsanlegget. FOTO: CHARLY TRIBALLEAU, AFP / NTBKJERNEKRAFTAS BAKSIDE: I La Hauge i Frankrike ligg det som blir kalla «Verdas atomsøppelplass». Her er australsk atomavfall på veg til avfallsanlegget. FOTO: CHARLY TRIBALLEAU, AFP / NTB

Tilhengarane av kjernekraft i Norge hevdar at problemet med det farlege avfallet er løyst. Sist ute er Lars Eide i Klassekampen 27. august. Han hevdar også at avfallet kan brukast om igjen. Men Finland er det einaste landet i verda som snart kan ta i bruk eit underjordisk deponi bygd for brukt atombrensel. Fjerdegenerasjonsreaktoren som kan bruke reprodusert plutonium frå brukt brensel om igjen, har ingen fått til å fungere over tid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Repparfjord

En kritisk dag for norsk natur

Selv om vi hvert år synger «Ja vi elsker dette landet», er det noen som jobber iherdig for å ødelegge den sårbare naturen vi har igjen, og enda flere er det som bare nikker med og lar tragedien utfolde seg. I dag, 9. april, er en kritisk dag for kampen om norsk natur. Selskapet Nussir ASA planlegger gruvedrift i Fiettar reinbeitedistrikt, med dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Det er en landsdekkende trussel mot naturen, urfolksrettigheter og fremtidige generasjoner. I tillegg overskrider det prinsippet om å ta vare på norsk natur, og baner vei for flere ødeleggende prosjekter. Repparfjorden er gyteområde for viktige bestander av villaks og torsk, som trenger et rent og næringsrikt miljø. På 70-tallet, da gruven sist var i drift, førte avfallsdumpingen til store næringsproblemer hos torsken, og laksebestanden kom på randen av fullstendig kollaps.

Lily Ingvild Cornell
Olje

Jeg blir flau over å være norsk

Norge har et omdømmeproblem. Mens USA bomber Midtøsten sønder og sammen, Russland invaderer Ukraina og millioner blir tvunget på flukt, stiger oljefondet. Mens ekstremvær herjer mer enn noen gang, folk dør av heteslag, og stillehavsøyer trues med oversvømmelse, vil norske politikere pumpe olje i hundre år til. Tiden vi lever i, krever at vi setter jaget etter profitt til side. Jens Stoltenberg vil at vi skal se på de etiske retningslinjene til oljefondet. Han mener at vi ikke bør stille så strenge krav til hvor Norge skal investere «verdens største demokratisk styrte fond», altså oljefondet. Finansministeren mener at hvilke bedrifter Norge investerer i, ikke skal være politisk styrt, men er det egentlig mulig å skille penger og politikk? Nei, mener jeg. I en verden preget av Trump og Putin er det i aller høyeste grad politisk hvor man plasserer pengene sine.

Henriette Sjursen-Eriksen
Israel

Mot staten, ikkje folket

Eg vil takke Oddvar Hellan for sitt svar på mitt innlegg frå 28. mars, og anledning til å kanskje klårgjere noko. Vi har alle – om vi er israelarar eller jødar eller ingen av delane – ein plikt å ta avstand frå det israelske statsprosjektet slik det framstår i sin noverande barbariske form. Det inneber sjølvsagt ikkje at «alle i Israel er av samme ulla», langt mindre at jødar pliktar å «ta avstand fra sine nærmeste» på noko individuelt nivå. Det inneber tvert om at også aktive sionistiske jødiske grupperingar lyt verjast mot antisemittiske trugslar, og at særleg antisionistar har ein interesse her. Korleis Hellan kjem frå dette til at jødar har ein slags særplikt om å kutte personlege band, er ikkje lett å skjønne.

Øystein Monsen