Triggersystemet I – Vivariet
Av Transiteatret
Black Box Teater
Tekst, konsept, musikk og regi: Tore Vagn Lid
Med: Magne Haavard Brekke, Bjørn Sundquist, Thea Stabell, Even Stormoen, Eira Sjaastad Huse med flere.
Til tross for at Transiteatret har kalt «Vivariet»,første del av forestillingsserien «Triggersystemet», for et lesedrama, er det mye som tilsier at det dramatiske verket ikke egentlig er skrevet med tanke på en tradisjonell leser. Snarere later begrepet til å referere til tekstens nærvær i selve oppsetningen heller enn til lesing som aktivitet utenfor scenerommet.
Tekstens betydning tydeliggjøres helt fra begynnelsen, idet regissør og dramatiker Tore Vagn Lid selv leser en prolog før sceneteppet på Black Box Teater trekkes fra. Prologen har litterære kvaliteter og skildringene av omgivelsene minner om de vi kan finne hos Franz Kafka.
Vi blir introdusert for en mann kalt Avsenderen, som isolerer seg fra verden. En dag finner man leiligheten hans helt tom, det eneste som ligger der er en bok. Når det senere projiseres tekst på bakveggen, er det fra en bok som befinner seg på scenen, og som kanskje, kanskje ikke kan knyttes til den i Avsenderens leilighet. At den filmes gjennom en modell av et barokkteater av papir, tilsier at fiksjonslagene vil bli sentrale.
På scenen sitter fire skuespillere i hver sin lille boks med notestativ og mikrofon, som i et radioteaterstudio. Den ene av dem leser replikkene til Avsenderen mens de andre er småkryp han holder i sitt vivarium, en fellesbetegnelse for et lukket område der det holdes levende organismer til bruk for observasjon eller forskning.
Et akvarium er for eksempel en form for vivarium, og i Avsenderens vivarium holdes det en sammensatt gruppe vesener, blant annet et pinnedyr, et skrukketroll og en brunsnegl. Det er de som har fått de største rollene og som Avsenderen snakker med.
«Forestillingen kunne hatt godt av å sløyfe noen referanser og lag»
Forestillingen blir en kinesisk eske av fiksjonslag der nye lag til stadighet dukker opp inni de andre. Etter prologen tas vi videre inn til fortellingen om Avsenderens bok og videre derfra til forholdet mellom aktørene. Vivariet, som ser ut som et slags dukkehus, er nemlig også en slags ark der Avsenderen har tatt navnet kaptein Noah. Innsiden av det filmes og projiseres også på veggen sånn at vi får nærbilder av ekte småkryp i teatral havsnød.
Tore Vagn Lid og Transiteatret har gjort det til sitt varemerke å likestille teaterets ulike elementer, og særlig er musikkens plass sentral. I «Triggersystemet 1 – Vivariet» deltar det også et kor som er plassert i trappene i publikumsamfiet, og på andre siden sitter Lid selv sammen med et lite orkester. Musikken brukes gjennomgående til å understreke og underbygge replikkene.
Mest minneverdig er scenen der Bjørn Sundquist, som spiller brunsneglen, synger bibelstrofen Matteus 11:28, «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» i en energisk og aggressiv, men presis jazzversjon.
På teaterets hjemmesider står det at forestillingen bygger på ideer om «samlytting». Det betyr at man ikke bare skal se, men lytte til teater, at å høre på noe sammen vil «berede grunnen for nye typer samhørighet». Teksten, musikken, vivariet og skuespillet utgjør hver sin del av et stadig mer komplekst flettverk av fiksjonslag og referanser til filosofi og samfunn.
Alle lagene oppleves som en hyllest til den menneskelige forestillingsevnen. Vi kan forestille oss at skrukketroll og pinnedyr kan være venner og at en mann har dype samtaler med en snegle. Antropomorfismen i fortellingen er gjenkjennelig fra fabler og litteratur. De teatrale virkemidlene understreker hele tiden at hendelsen vi er med på er kunst og at fiksjon er et relativt begrep.
Alt er intelligent utført, men resultatet er en forestilling som er så meningsmettet at selv om den hyller forestillingsevnen oppfordres vi ikke til å bruke den. Heller enn å få verdener åpnet og bli delaktig i å skape kunsten, blir min oppgave å dekode hva de vil si til meg.
Forestillingen kunne hatt godt av å sløyfe noen referanser og lag, ikke minst for å kutte ned spilletiden. For når det ligger så mye fortettet mening i verket, blir ikke publikum en aktiv medspiller, men en ensom fortolker – til tross for ambisjonen var det motsatte.
