Jørund Vålandsmyr er en slags kjempe på den alternative norske musikkscenen, aktuell med nytt album med Menigheten.
Fredag for to uker siden sto Jørund Vålandsmyr iført hvit smokingjakke foran tre tusen mennesker på Torvet i Halden og gikk opp til eksamen i populærmusikk-synging. Han framførte «An American Trilogy», paradenummeret til Elvis seint i karrieren, på direkte oppdrag fra direktøren for Det Norske Blåseensemble, Thorstein Granly. Anledningen var Blåseensemblets årlige gratiskonsert, og årets tema var 70-tallsmusikk.
Allerede abonnent? Logg inn
Paul Simon kan fortsatt lage fest, selv om den er aldri så lavmælt.
For et par uker siden satt jeg halvannen meter unna en stor musikalsk opplevelse. I Lindemansalen, Norges musikkhøgskoles storstue, spilte Henning Kraggerud String Octet første sats fra Allegro moderato ma con fuoco av Felix Mendelssohn (1809–47). Anledningen var åpningskonserten for en internasjonal konferanse om kunstnerisk utviklingsarbeid i musikk. Klassisk musikk har tyngde. Mengden og mangfoldet av repertoar – et repertoar som ofte krever virtuositet og nyansert klangbeherskelse av utøverne for å framføres, og dermed enorm dedikasjon – er blant det som gir det klassiske feltet tyngde. Ideen om geniet, det geniale og den geniale, finnes om komponister, dirigenter, utøvere og instrumentmakere. Det kan, for en utenfra, nesten synes som en dyrking av dette geniale, noe mennesker kan være innimellom. Men som menneske er man jo også så mye annet enn genial. Og jeg undrer meg av og til over hvordan man finner gleden som utøver i en musikktradisjon med så sterke og krevende idealer, idealer som – nok en gang – for en utenfra, kan synes strenge og forhåndsdefinerte? Jeg skriver at jeg satt halvannen meter unna en musikalsk opplevelse, men opplevelsen fylte selvsagt hele salen.
Det er ikke alltid viktig å forstå musikken, mener Leif Ove Andsnes. Sett deg ned og la den skylle over deg!