Det var et historisk øyeblikk da statsminister Sheik Hasina i all hast flyktet fra Bangladesh 5. august. I flere uker hadde demonstranter protestert i gatene. For dem markerte øyeblikket den «andre uavhengigheten». Uavhengighet, ikke fra fremmede makter, men fra det stadig mer kvelende jerngrepet til Sheikh Hasinas regime. Kan fredsprisvinner Yunus nå skape ny grobunn for demokrati?
Sheik Hasina kom først til makten i et demokratisk valg i 1996 da Bangladesh hadde en ordning med forretningsministerium for å gjennomføre frie og rettferdige valg. Den politiske rivaliseringen mellom Hasinas Awami League (AL) og Bangladesh Nationalist Party (BNP) hadde ført til mistillit til at en sittende regjering kunne gjennomføre rettferdige valg. Til tross for at Hasina og hennes parti hadde kjempet for ordningen, fikk hun den avskaffet i 2011. Etter dette har hennes regime manipulert parlament og rettsvesen for å sikre seg fortsatt makt og plassert sine lojale folk i alle administrative og juridiske organer. Politisk motstand har blitt møtt med brutalitet og vold, og en nådeløs digital sikkerhetslov har blitt innført for å kneble ytringsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter.
Opprøret i juli kom som svar på at høyesterett gjeninnførte en 30 prosent kvote ved offentlige ansettelser for etterkommere av heltene fra den brutale frigjøringskrigen som i 1971 førte til uavhengighet fra Pakistan. Men opprøret utviklet seg raskt til et bredere krav om statsministerens avgang. Frustrasjon og sinne over høy arbeidsledighet blant nyutdannede, stigende inflasjon og prisøkning, over økende ulikheter, plyndringsøkonomi, korrupsjon og politisering av nesten alle institusjoner, inkludert rettsvesenet, valgkommisjonen og mediene, hadde tårnet seg opp gjennom flere år. Hasinas styre har vært preget av grove brudd på menneskerettighetene, bortføringer og vilkårlig internering av meningsmotstandere.
Hasina svarte på opprøret med å spille ut alle sine gamle nasjonalistiske kort ved å framstille motstanderne som fiender av nasjonen og forrædere (razakar). Men de gamle triksene hadde ingen effekt på denne nye generasjonen av demonstranter. Opprøret, som ble ledet av unge studenter, lot seg ikke skremme. De fortsatte kampen og fikk raskt støtte fra likesinnede, inkludert universitetslærere, advokater og journalister.
Situasjonen eskalerte da politiet åpnet ild mot de unge. Video-opptak av politiaksjonene spredte seg raskt på nettet og vekket utbredt harme i hele befolkningen. Regjeringen innførte portforbud med ordre om å skyte overtredere, og internett ble blokkert. Blod fløt i gatene. Hundrevis av studenter og sivile ble drept, og mange tusen ble såret. Men brutaliteten kunne ikke bremse kraften i den nye bevegelsen. Folk fra alle samfunnslag begynte å vise solidaritet. Bevegelsen handlet ikke lenger om kvotereformen, men ble en plattform for massene til å uttrykke sine lenge undertrykte stemmer. Bevegelsen vokste, og studentene annonserte sin marsj mot Dhaka 5. august, noe som førte til at statsministeren trakk seg og flyktet fra landet.
Så, hva er utfordringene fremover? Landets hærsjef erklærte raskt dannelsen av en interimregjering som skal gjennomføre et rettferdig valg. I den første konsultasjonen inviterte han ledere for politiske partier, inkludert Jamaat-e-Islam og BNP. Awami League ble ikke invitert. Det ble imidlertid sentrale representanter fra sivilsamfunnet. 6. august oppløste landets president parlamentet og annonserte at nobelprisvinner Muhammad Yunus vil bli utnevnt til å lede interimregjeringen, i tråd med kravene fra protestbevegelsen.
Kan Muhammad Yunus bidra til å få demokratiet på rett kjøl igjen? Hasina og Yunus har hatt en langvarig konflikt. Yunus er godt likt både blant studentene og i andre politiske kretser, men kan bli oppfattet som for nær USA, noe som kan påvirke hans relasjon til India. Som midlertidig leder har han likevel potensial til å stake ut en ny og mer demokratisk kurs.
Det viktigste nå er at han rådfører seg med studentene og representanter for bevegelsen. Partiuavhengige fagpersoner er tatt inn i regjeringen, inkludert de som var direkte involvert i bevegelsen. Dette er avgjørende for å lykkes. I sin tale 25. august kom Yunus med en viktig annerkjennelse av bevegelsens rolle i å utvikle demokratiske og levedyktige statlige reformer. På dette tidspunktet bør de store politiske partiene holdes utenfor. De vil få sin sjanse ved kommende valg. Videre må militæret holdes utenom politikken. Det bangladeshiske folk har bitre erfaringer med militærstyre.
Den andre store utfordringen er å gjenopprette lov og orden. Det har vært betydelig ødeleggelse av offentlig eiendom og angrep på minoriteter, inkludert hinduer. For det tredje må det iverksettes tiltak for å sikre at Hasina og hennes medarbeidere blir stilt til ansvar for drap på uskyldige studenter, for korrupsjon og tortur. For det fjerde må det utarbeides en plan for å sikre rettsvesenets, valgkommisjonens og andre institusjoners uavhengighet slik at et fritt og rettferdig valg kan gjennomføres og viktige statlige reformer kan settes i verk.
Det er avgjørende at Yunus og interimregjeringen klarer å styre landet tilbake til demokrati og fred. Mislykkes dette, kan historien gjenta seg.