Det må være lov å skifte standpunkt.
Det snakkes og skrives mye om at SV har forlatt sitt utgangspunkt – anti-Nato, nedrustning, fredspolitikk. Men hvor relevant er det å henvise til programmet som ble vedtatt på partiets første landsmøte i 1961? Det er kanskje ikke så merkelig at den virkeligheten man skal orientere seg i, har forandra seg en del i løpet av vel 60 år?
Allerede abonnent? Logg inn
Du kjenner følelsen av å måtte legge henda foran øya og tenke – «nei, sa han virkelig det»? Sånn hadde jeg det i Mark Ruttes møte med Donald Trump. Ifølge Natos generalsekretær er USAs president «en mann av styrke, og en mann av fred». Hvis du tåler litt til: «Herr president, kjære Donald. Gratulerer og takk for din avgjørende handling i Iran, det var virkelig ekstraordinært, og noe som ingen av oss turte å gjøre … Du kommer til å oppnå noe stort INGEN amerikansk president på flere tiår kunne ha fått til.» Generalsekretæren topper det hele med å kalle Trump «daddy», underforstått: Det var på høy tid at noen voksne kom inn i rommet og rydda opp! Disse helt hårreisende uttalelsene kommer samtidig som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er krystallklare på at Israels og USAs bombing av Iran er i strid med folkeretten. Og idet tidligere statsminister Thorbjørn Jagland skriver: «Den internasjonale orden er erstattet av den sterkestes rett, med FN som tilskuer.» Splittelse i Nato? Ja, og ikke i hvilket som helst spørsmål. Dette handler om synet på det aller viktigste – krig og fred. Skjønner virkelig ikke sjefen i Nato at det blir umulig å argumentere for støtte til Ukraina med henvisning til folkeretten – samtidig som han helt uhemma hyller mannen som er hovedansvarlig for krigsforbrytelsene i Gaza og som ifølge norske myndigheter bryter folkeretten i Iran? Til jubelrop om å «redde den vestlige sivilisasjon» har Nato samla seg om å bruke 5 prosent av BNP til forsvar.
Arild RønsenStakkars Kari Henriksen. På vegne av Arbeiderpartiet blir hun sendt i krigen for å forsvare partiets holdning til stortingsrepresentantenes gullkanta sjukelønnsordning. Etter ett års sjukmelding må vanlige folk over på arbeidsavklaringspenger. Stortingsrepresentantene har full lønn i fire år. Til «Dagsnytt 18s» programleder Sigrid Sollunds store forundring starter Kari Henriksen sitt forsvar for ordninga med at den er lite brukt (!), fortsetter med at stortingsrepresentantene ikke har anledning til å ta gradert sjukmelding (!) og avslutter med at «det er åpenhet omkring dette; man må ha sykemelding». Heisann! Når traff du sist gang på en langtidssjukmeldt som ikke måtte ha sjukmelding, utstedt av legen? Og der vedkommende var sjukmeldt i all hemmelighet? Alle andre enn Aftenposten skjønner at dette handler om fullstendig urimelig forskjellsbehandling. Der heter det på lederplass: «Det er ingenting som tilsier at sykelønnsordningen blir misbrukt. På 20 år er det kun fem stortingspolitikere som har vært sykmeldt mer enn ett år.
Arild RønsenStortinget er ikke akkurat kjent som de store følelsesutbrudds arena. Men SVs nestleder Marian Hussein gikk gråtkvalt på talerstolen: – Hva er viktigst for menneskene i denne salen, er det penger eller er det menneskelige liv? Hvorfor betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv som vi har vært enige om at vi må beskytte i denne salen? Hvorfor er folkeretten så vilkårlig behandlet? Tusen takk, Marian! Historiens dom over vår behandling av Gaza-krigen vil være blytung. Jeg har behov for å rydde litt omkring Ukraina-krigen. Det har blitt mye debatt om hvorvidt Natos ekspansjon i retning Moskva var utløsende årsak til krigen. Hva var det egentlig Kåre Willoch meldte? Det er i hvert fall udiskutabelt at han trakk linjer tilbake til Cuba-krisa. Kunne USA godta en russisk militærbase på Cuba, 30 mil fra Florida? Selvfølgelig ikke – og da skulle dét skapet være satt på plass. Jeg finner gallup-debatten mellom Marielle Leraand og Sven G. Holtsmark totalt uinteressant.
Arild Rønsen