Utdanningsdirektoratet markerer i disse dager sitt tjueårsjubileum. Opprettelsen i 2004 var til dels et svar på et over hundre år gammelt styringsproblem, men direktoratet ble først og fremst etablert for å få heve kvaliteten i den norske skolen etter «Pisa-sjokket» i 2001.
Helt siden slutten av 1800-tallet diskuterte man opprettelsen av et skole- eller utdanningsdirektorat. Men fram til andre verdenskrig ble dette avvist med at skolen var nært vevd inn i viktige politiske og ideologiske vurderinger som man ikke ville sette ut til en mer teknisk orientert ekspertise. Riks- og fylkesveier kunne bestilles ferdig levert, mente man. Det var verre med kulturinstitusjoner som kirke, skole og universitet.
Den raskt voksende saksmengden fra 1950-årene av, med innføringen av 9-årig grunnskole og videregående skole for alle, aktualiserte tanken om å opprette ett eller flere direktorater under Kirke- og undervisningsdepartementet. Tidlig på 1970-tallet sa sentrale embetsmenn at det kunne utvikle seg til en «administrativ skandale» om man nå lot være å opprette et skoledirektorat som kunne støtte departementet. Men fram til årtusenskiftet hadde det gamle argumentet nok kraft til å blokkere en direktoratsløsning: Skolepolitikken ble fremdeles vurdert som for verdiladet til å bli satt ut til en teknisk orientert ekspertise.
Dette endret seg etter publiseringen av OECDs første Pisa-undersøkelse i 2001. Norske elever skåret gjennomsnittlig, men som i mange andre europeiske land ble det skapt en nasjonal forståelse av at skolen var i krise. Under statsråd Kristin Clemet (H) ble det derfor, og med stor grad av tverrpolitisk enighet, iverksatt en rekke tiltak som skulle heve kvaliteten i den norske skolen og forbedre Pisa-resultatene. Det viktigste av disse tiltakene var etableringen av Utdanningsdirektoratet.
For første gang i departementets historie ble ansvaret for viktige deler av den sentrale skoleforvaltningen løftet ut av departementet og inn i et direktorat. Dette skulle frigjøre departementet for detaljarbeid og gjøre det bedre i stand til å fungere som et politikkutformende sekretariat for den politiske ledelsen. Direktoratet skulle ta hånd om fastsettelse av forskrifter og læreplaner, utarbeidelse av nye satsingsområder og handlingsplaner og administrere både de nasjonale og de internasjonale undersøkelsene og prøvene, med andre ord drive arbeidet med å forbedre de norske Pisa-resultatene. Direktoratet fikk i oppdrag å ta ansvar for læreplanutvikling, vurderingssystemer, skoleutvikling, kompetanseutvikling, regelverk, forskning og statistikk og ble nå «det absolutte autoritative sentrum» på det norske utdanningsfeltet, slik statsviteren Kjell Arne Røvik og hans kollegaer har uttrykt det.
Ifølge utdanningsdirektøren fra 2004 til 2016, siviløkonom og tidligere avdelingsdirektør i Finansdepartementet Petter Skarheim, skulle Utdanningsdirektoratet være et teknisk orientert organ og ikke et politisk og ideologisk farget «pedagogisk fyrtårn». Samtidig la direktoratet norsk skoleutvikling nært opp til de utdanningsøkonomisk baserte anbefalingene fra OECD om å utvikle elevenes «Ferdigheter for det 21. århundre». Nå fikk Norge kompetanseorienterte læreplaner, som ble stadig mer tømt for faglig innhold. I samfunnsfag, for eksempel, er det konkrete faglige innholdet i grunnskolens læreplan redusert til historien om samene og de nasjonale minoritetene, «folkemord, som holocaust», samt 22. juli. Direktoratet bygget også opp et Nasjonalt Kvalitetsvurderingssystem for skolen, som årlig koster 2,6 milliarder kroner å drifte, for å måle kvalitetsutviklingen, blant annet gjennom undersøkelser som Pisa, TIMSS (matematikk og naturfag), PIRLS (lesing) og ICCE (demokratiforståelse).
De siste årene har resultatene fra disse undersøkelsene pekt klart nedover. I 20-årsperioden som helhet står man i beste fall på stedet hvil. Når det gjelder samfunnsfagsopplæringen viser den siste International Civic and Citizenship Education Study (ICCE) at norske fjortenåringers kunnskap om demokrati har falt mest av alle deltakerlandene fra 2016 til 2022, og norske elever skårer vesentlig lavere enn elevene i Sverige og Danmark. Det er ikke rart når også læreplanen i samfunnsfag er tappet for faglig innhold. Uavhengig av de internasjonale undersøkelsene er det rimelig å si at norsk skole og lærerutdanning er i store problemer, noe som ikke minst gjenspeiler seg i rekrutteringen til læreryrket.
Spørsmålet er da om ikke Utdanningsdirektoratet likevel er blitt det pedagogiske fyrtårnet som det ikke var ment å være; et fyrtårn for OECDs økonomisk motiverte skolevisjon om å utvikle de ferdighetene organisasjonen mener elevene vil trenge i fremtidens arbeidsliv, i stor grad frakoblet fag og nasjonale kunnskapstradisjoner. Gjennomslaget for OECDs skolevisjon uttrykkes klart av Pisa-direktør Andreas Schleicher: «Pisa er egentlig en historie om hvordan internasjonale sammenligninger har globalisert skole- og utdanningsfeltet som vi vanligvis har sett på som et domene for nasjonal politikk.»
Utdanningsdirektoratet har, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, vært selve spydspissen for dette globaliserte linjeskiftet både når det gjelder styringen av, og innholdet i, den norske skolen. Gjennom direktoratet har vi i løpet av de siste 20 årene fått en sterk overnasjonal påvirkning på skole- og utdanningspolitikken. Med sin instrumentelle økonomiske logikk bryter dette med lange dannelsestradisjoner i skolen, og det leverer heller ikke hva det lover.
Målt mot resultatene er Utdanningsdirektoratet så langt ikke en suksesshistorie. Er det igjen på tide å tenke nytt, Kunnskapsdepartementet?