Går vi på museum kun for å se på kunst? Eller gjør vi det også fordi vi liker å iaktta mennesker som iakttar kunst? Kunstviteren med haken høytidelig hvilende mellom tommel og pekefinger, unge mennesker som blir stående oppslukt foran verk som treffer dem overraskende sterkt, det litt uvillige museumsfølget som lar sitt fraværende blikk sveipe raskt fra verk til verk. I tillegg til disse arketypene er det én type som har blitt stadig vanligere å se de siste årene: Museumsgjesten som er langt mer opptatt av å dokumentere besøket med mobiltelefonen enn å dvele ved kunsten.
Hver dag stiller tretti tusen ganske forskjellige mennesker seg i kø under den triangelformede glasspassasjen som utgjør entreen til Louvre-museet i Paris. De er på vei inn i det storslåtte museumsbygget for å se noen av verdens aller mest kjente kunstverk: Théodore Géricaults «Medusas flåte», den lille antikke skulpturen «Venus fra Milo», og kanskje framfor alt: Leonardo da Vincis «Mona Lisa». Til enhver tid henger det lille oljemaleriet bak skuddsikkert glass og overvåkes av sikkerhetsvakter.
Det nærmer seg ti år siden ansatte ved Louvre begynte å merke til at folks oppførsel foran «Mona Lisa» var i ferd med å endre seg: Besøkende tok seg mindre tid til å se på maleriet, men ble til gjengjeld stadig mer opptatt av å ta bilde av henne med mobilen. Etter lang tid i kø brukte mange bare få sekunder foran maleriet, før de snudde seg med ryggen til og knipset en selfie med Mona Lisa i bakgrunnen.
Fenomenet har vært skrevet om av flere. Tilbake i 2018 sto essayet «What the Mona Lisa Tells Us About Art in the Instagram Era» på trykk i The New York Times. Kunstskribent Scott Reyburn analyserte hvordan Instagram er i ferd med å endre måten vi samhandler med kunst på. Reyburn hadde lagt merke til at mobilfotografering av kjente kunstverk var i ferd med å bli et viktigere formål for mange enn det å faktisk se på verkene.
På dette tidspunktet hadde Instagram også påvirket kunstverdenen på andre måter: Interessen for den japanske kunstneren Yayoi Kusama hadde for eksempel eksplodert, og populariteten antas å ha direkte sammenheng med kunstens Instagram-vennlighet. Besøkende fotograferte seg selv eller hverandre mens de beveget seg i Kusamas hallusinatoriske installasjoner.
Evighetsmatriser av speil og lyseffekter, mønstre og fargesterke polkadotter var en våt drøm for enhver selfie-fotograf. «Where To Find The Most Instagram-Worthy Spots At The Yayoi Kusama Exhibition» lød en overskrift i Harper’s Bazaar i 2017. Kusamas utstillinger reiste verden over og tiltrakk seg et enormt publikum – mange hadde oppdaget kunsten via Instagram.
Da jeg tilbrakte en måned i Budapest i vår, dukket reklame for Museum of Sweets and Selfies stadig opp i feeden. Det dreide seg altså om et helt museum viet til selfien: 400 pastellfargede kvadratmeter der besøkende kunne boltre seg foran optiske illusjoner med sukkertøy-tematikk: bade i tuttifrutti-strøssel, ri på enhjørninger eller huske på en bananhuske foran fargesterk banan-tapet. «We guarantee that after your visit you will not be able to decide which should be your profile picture!»
Det viste seg at jeg hadde sovet i timen: Det jeg trodde var ett bisart museum, viste seg å være del av en omfattende trend. Selfie-museer finnes i de fleste millionbyer: Nofilter Museum i Wien, Museum of Ice Cream i New York, Selfie Museum Mega Hall i Bucuresti og Museum of Selfie and Memories i Zagreb er bare noen eksempler.
Man kan stusse over bruken av begrepet «museum» i denne sammenhengen. Definisjonen på et museum er en institusjon som tilgjengeliggjør kunstverk eller gjenstander med vitenskapelig, naturhistorisk eller kulturhistorisk interesse for allmennheten. Men ved å bruke ordet blir disse stedene synlige for alle som plotter «museum» i søkemotoren. Riktignok er både kunsten og kunstneren eliminert, men hvem trenger vel å speile i seg i kunst når vi kan speile oss i mobilkameraet? «Don’t forget to bring your smile!»
Det er ikke slik at bølgen av selfie-museer utgjør noen direkte konkurranse for etablerte museum. Men de er likevel en del av et større bilde: De av oss som er mer tilbøyelige til å velge selfier i et tuttifrutti-basseng over oljemalerier fra 1500-tallet, er en publikumsgruppe tradisjonelle museer ivrer etter å tiltrekke seg. I jakten på det overstimulerte menneskets oppmerksomhet ser institusjonenes strategi ut til å være enda mer stimuli.
«Vær så snill. Slutt med musikk i utstillingene», nærmest bønnfalt Morgenbladets kunstkritiker Espen Hauglid, etter å ha sett Munchmuseets lydsatte utstilling «Jordsvingninger». Der hadde musikk av blant annet Jenny Hval og Deathprod angivelig ødelagt konsentrasjonen hans foran Edvard Munchs naturmotiver.
Hauglid var heller ikke begeistret for at Nasjonalmuseets utstilling av Vasilij Kandinskij-trykk er lydsatt med atonal pianomusikk av Arnold Schönberg. Er lydsettingen et symptom på museenes frykt for at de besøkende ikke skal bli underholdt?
Da jeg besøkte den nyåpnede Kunstsiloen i Kristiansand i vår, gjorde det inntrykk på meg at et helt rom var viet en omsluttende, 3D-modellert versjon av Reidar Aulies «Tivoli» (1935). Allerede idet den tunge døren gled opp, kunne man høre lyden av et yrende tivoli og menneskeliv. Inne i rommet blåste teknologien liv i karuseller og pariserhjul, og mennesker og situasjoner fra maleriet ble spill levende. Opplevelsen var ikke både fascinerende og nærmest hypnotiserende. Aulies verk, som henger utenfor 3D-rommet, blir nærmest unnselig i forhold.
Og det får meg til å lure: Når begynner og slutter Aulies kunst i dette prosjektet? Blir originalverket mer eller mindre interessant når man nå kan oppleve det i en intenst stimulerende versjon?
Allerede i 2008 dukket den aller første interaktive utstillingen basert på Van Goghs malerier opp: «Van Gogh immersive». Malerens særegne penselstrøk og flammende fargebruk var som skapt for dette omsluttende formatet. Utstillingen ble ekstremt populær og markerte et vendepunkt i måten å tenke kunstformidling på.
Snart dukket andre turnerende, interaktive konsepter basert på Van Goghs kunst opp, blant annet viste Hadeland Glassverk en versjon i 2019. På verdensbasis har millioner av billetter blitt solgt, og firmaene bak tjener enorme summer.
Alle disse forsøkene på å gjøre kunst mer tilgjengelig, kan de ikke også fjerne oss fra den? Kunst krever at vi er i stand til fordypning. Hva skjer med vårt forhold til kunst når man ikke lenger kan dvele ved den?
I individualismens og rastløshetens tid skal kunsten trenge gjennom både vår hang til kontinuerlig selvobservasjon og vår rastløshet. Og som en som har people-watching på museer som hemmelig hobby, ser jeg ikke lenger bare på mennesker som ser på kunst. Jeg ser på mennesker som ser på seg selv – foran kunsten.