I sommer har jeg tatt meg fri. Jeg trengte å koble av. Når folk spør «hvor har det blitt av deg, vi ser deg ikke lenger på skjermen lenger», kan jeg svare at jeg har sagt det jeg skulle si om Europas mest akutte drama, krigen i Ukraina, flere ganger. Kanskje tok jeg feil, kanskje er det noe i det jeg har prøvd å si. Men det nytter ikke likevel nå. Det er ikke noe gehør, hverken hos de i kommentariatet eller hos de som bestemmer. De siste ukene før ferien har dessuten prosjektfinansieringen min tatt meg tilbake til Tsjetsjenia-krigen, mitt opprinnelige forsknings-case.
Det som før var klokskap, er nå galskap. Hva slags vestlig handlingsrom får vi da?
Skråsikkerheten
