Festivalrapport

En rød tråd

Øyafestivalen varierte i kvalitet, hadde nok høydepunkter og ble stadig mer politisk potent utover.

PUNK-ØS: De engelske antifascistene i Idles var aller siste band ut under Øyafestivalen forrige helg. Foto: Pål Bellis/ØyaPUNK-ØS: De engelske antifascistene i Idles var aller siste band ut under Øyafestivalen forrige helg. Foto: Pål Bellis/Øya

I motsetning til den ideelle organisasjonen Roskilde, fronter ikke 25 år gamle Øya et politisk engasjement utover sitt klima- og bærekrafts-arbeid – under årets festival blant annet synliggjort av en kjøttfri meny på matområdet. Men det som etter hvert skulle bli tydelig nok, utover i Øya-uka, var det politiske engasjementet blant artister og publikum – særlig på den avsluttende Øya-lørdagen og aller siste punkrocka konsert ut.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

At kunst­ver­denen også er et livsstils­fe­nomen, er godt kjent. Nå har galle­ris­tene dessuten entret restaurant- og hotell­bran­sjen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt medie­fel­lesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunst­sen­ter er kommet på utstilling hos konkur­renten Nasjo­nal­mu­seet.