Festivalrapport

En rød tråd

Øyafestivalen varierte i kvalitet, hadde nok høydepunkter og ble stadig mer politisk potent utover.

PUNK-ØS: De engelske antifascistene i Idles var aller siste band ut under Øyafestivalen forrige helg. Foto: Pål Bellis/ØyaPUNK-ØS: De engelske antifascistene i Idles var aller siste band ut under Øyafestivalen forrige helg. Foto: Pål Bellis/Øya

I motsetning til den ideelle organisasjonen Roskilde, fronter ikke 25 år gamle Øya et politisk engasjement utover sitt klima- og bærekrafts-arbeid – under årets festival blant annet synliggjort av en kjøttfri meny på matområdet. Men det som etter hvert skulle bli tydelig nok, utover i Øya-uka, var det politiske engasjementet blant artister og publikum – særlig på den avsluttende Øya-lørdagen og aller siste punkrocka konsert ut.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Noe har gått i stykker – ikke bare i Sverige, men overalt. Den enkle for­kla­ringen er at David Bowie var limet som holdt verden sammen.

Bli med på defilering over Sehesteds plass.

4K-versjonen av «Kikis bud­ser­vice» er god barnefilm og nok en påminnelse om hvor slitesterk Studio Ghiblis kunst er.