I mer enn tre tiår har de forjettede «lillavelgerne» stått i sentrum for den politiske debatten. Høyresidas tenketank Civita definerer disse velgerne slik i sin politiske ordbok:
«Lillavelgere er en gruppe av velgere som kan tenke seg å stemme på enten Høyre eller Arbeiderpartiet – kanskje også Venstre. Velgergruppen regnes for å være pragmatisk, opptatt av styringsdyktighet og næringslivets kår.»
Fordi disse velgerne beveger seg mellom blokkene, regnes de som ekstra viktige av partistrategene i både Høyre og Ap. Og fordi mange politiske journalister og kommentatorer er lillavelgere selv, regnes de også som ekstra viktige av politiske journalister og kommentatorer.
Det er nok riktig at velgere som beveger seg mellom blokkene, kan få større politisk betydning enn de som bare rører på seg innenfor sin blokk. For eksempel hjelper det ikke venstresida all verden om Rødt kannibaliserer på velgere som allerede stemmer SV.
Mindre åpenbart er det at Civita og kommentariatets lillavelgere er de eneste som er på vandring mellom blokkene.
En lillavelger i begrepets tradisjonelle forstand er nemlig ikke bare en velger som er litt blå og litt rød, det er en viss type blokkuavhengig velger med høy inntekt, lang akademisk utdanning og en uvanlig forkjærlighet for det lille partiet Venstre. Disse lillavelgerne er iblant i stand til å avgjøre valg. Men det finnes også andre velgergrupper som er i stand til å avgjøre hvem som vinner regjeringsmakta.
De siste årene har en ny type lillavelgere blitt stadig mer avgjørende på den internasjonale scenen. Det dreier seg om tradisjonelle arbeidervelgere (og deres etterkommere) som har soknet til sosialdemokratiske eller kommunistiske partier, men som nå beveger seg mot høyre. Hele forretningsideen bak høyrepopulismen fra mellomkrigstiden til i dag, er å mobilisere arbeiderklassen mot sosialisme. Dette er fremdeles prosjektet til alt fra J.D. Vance i USA via Marine Le Pen i Frankrike til Frp her hjemme (selv om de politiske forskjellene disse partiene imellom er store).
I Norge ser vi hvordan Ap og Sp fra lokalvalget i 2019 til lokalvalget i 2023 mistet 18 prosentpoeng oppslutning blant LOs medlemmer. De færreste av disse er trolig lillavelgere av den typen som plasserer seg midt i det liberale smørøyet mellom Ap, Høyre og Norges mest fagforeningsfiendtlige parti Venstre. Det samme kan man si om de mange velgerne som har vandret fra Ap og Sp direkte til Frp siden sist valg.
Den tallmessig største velgergruppen på vandring er de som står mellom sitt eget parti og å bli hjemme på valgdagen. Ser vi på snittet av meningsmålinger for de siste fem månedene, har regjeringspartiene tapt 101.600 velgere til Høyre. Det er mange. Men samme partier har mistet 266.800 velgere – over dobbelt så mange – til sofaen, ifølge tall fra Poll of Polls. Det vi vet om folk som ikke stemmer, tyder på at disse velgerne har lavere inntekt og kortere utdanning enn de næringslivsvennlige lillavelgerne vi leser om på Schibsteds-avisenes kommentarsider.
Det er ingen tvil om at jakten på lillavelgerne i det politiske og geografiske sentrum har fått store politiske konsekvenser, særlig for sosialdemokratiet. Hvis venstresida innbiller seg at den eneste måten å vinne valg på er å innsmigre seg hos høytlønna velgere som har Høyre eller Venstre som andrevalg, setter det tydelige skranker for hvor mye økonomisk fordeling det blir mulig å gjennomføre.
Dersom man i stedet tar opp kampen mot høyrepopulistene og sofaen om lillavelgerne i arbeiderklassen, gjelder helt andre spilleregler.