Hva har åpningsseremonien i sommerens olympiske leker i Paris og filmen Deadpool & Wolverine til felles? Begge er blendende oppvisninger gjennomsyret av ironi – men der stopper også likheten, og går vi bak blendverket, finner vi et dypt uforenlig innhold som kan klargjøre ironiens dypt tvetydige natur i vår tid.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
