Konsert

Vital blues

Gamle grep lever med GA-20.

Tom Skjeklesæther
GA-20: Disipler av Hound Dog Taylor, den råeste bluesmann av dem alle. Foto: Per Ole HagenGA-20: Disipler av Hound Dog Taylor, den råeste bluesmann av dem alle. Foto: Per Ole Hagen

GA-20

Notodden Blues Festival

Festivalkonsert

Notodden, 2. august

Det er delte meninger om bluesmusikkens dype røtter. På den ene siden gjør den omfattende historien at mange generasjoner har et forhold til denne primært afrikanskamerikanske musikkformen. På den andre siden er bluesen et pågående seminar om hva som er, og ikke minst hva som ikke er, blues. Autentisitetsspørsmålet er et minefelt, der man lett kan blåse av seg slidegitar-fingrene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.