Noter

Noter

Mens Musikkmagasinet har hatt ferie i juli, har mang en sentral musiker spilt sine siste noter: blant dem den britiske blueslegenden John Mayall, som ble 90 og som var helt avgjørende for bluesrockens gjennombrudd i Europa. En annen prioner som nylig gikk bort, er maliske Toumani Diabaté. Bamakos store koraspiller, som ga ut album seinest i fjor, ble bare 58 og døde etter kort tids sykdom. Ellers har musikkverdenen også mistet Jerry Miller fra Moby Grape, «Duke» Fakir fra Four Tops og, ikke minst, komponisten Wolfgang Rihm – som ble regnet som en av de mest originale og innflytelsesrike tyske komponistene de siste femti årene. Rihm ble 72.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.