Hugger til

I møte med ny musikk fra utøvere man har hørt mye på, hender det ofte at man dras mot det gjenkjennelige. Man hekter seg på kvaliteter og tilbøyeligheter ved de respektive musikerne, måtene de konstruerer og setter sammen forskjellige elementer. Noen ganger kan man likevel bli fullstendig blåst over ende – og det på beste mulige vis. Da suser det gjenkjennelige forbi, og man kan ikke gjøre annet enn å la seg rive med på ferden.