Anmeldelse

Den blåeste timen

Sturgill Simpson trekker et nytt alias opp av cowboyhatten.

JOHNNY BLUE SKIES: Her americana-artist Sturgill med sine teary eyes. Foto: Semi SongJOHNNY BLUE SKIES: Her americana-artist Sturgill med sine teary eyes. Foto: Semi Song

Johnny Blue Skies

Passage du Desir | High Top Mountain/ Thirty Tigers

Album

Sturgill Simpson (46), opprinnelig fra Jackson i Kentucky, gjør det ikke lett for seg selv. Etter å ha debutert som en viktig ny stemme og svært god låtskriver i country- og americana-musikken med «High Top Mountain» i 2013, og fulgt opp med det smart titulerte «Metamodern Sounds in Country Music» (ref. Ray Charles’ klassiker «Modern Sounds in Country and western Music fra 1962), fikk Simpson platekontrakt med Atlantic/Warner. Men han viste seg raskt å være en kritiker av den konservative country-bransjen, og en løs kanon på dekk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.