Anmeldelse

Den blåeste timen

Sturgill Simpson trekker et nytt alias opp av cowboyhatten.

JOHNNY BLUE SKIES: Her americana-artist Sturgill med sine teary eyes. Foto: Semi SongJOHNNY BLUE SKIES: Her americana-artist Sturgill med sine teary eyes. Foto: Semi Song

Johnny Blue Skies

Passage du Desir | High Top Mountain/ Thirty Tigers

Album

Sturgill Simpson (46), opprinnelig fra Jackson i Kentucky, gjør det ikke lett for seg selv. Etter å ha debutert som en viktig ny stemme og svært god låtskriver i country- og americana-musikken med «High Top Mountain» i 2013, og fulgt opp med det smart titulerte «Metamodern Sounds in Country Music» (ref. Ray Charles’ klassiker «Modern Sounds in Country and western Music fra 1962), fikk Simpson platekontrakt med Atlantic/Warner. Men han viste seg raskt å være en kritiker av den konservative country-bransjen, og en løs kanon på dekk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.