Laura Terragni har delt denne artikkelen med deg.

Laura Terragni har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKosthold

Politisk hvilepute

Vær ærlig. Har du ikke tenkt minst én gang når du møter en person med stor mage og stor rumpe: Hvorfor tar de ikke slankemedisin?

Fedmedisiner har blitt en av de mest populære forbruksvarer. Disse medisinene gjør – i teorien – at personer med overvekt mister vekt raskt. Det er det mirakuløse legemiddelet mot århundrets sykdom: fedme.

I media popper det stadig opp fortellinger om kiloer som raser av og folk som endelig er lykkelige.

Disse medisinene regulerer appetitten. De får deg til å føle deg mett og reduserer matlysten din. De får deg til å miste «suget» etter å spise. De gir deg også kvalme. Hvis du spiser for mye, kan det forårsake oppkast og diaré.

Om en slutter å ta denne medisinen, løper man en stor risiko for å ta tilbake den tapte vekten og veie enda mer enn før.

Disse medisinene er derfor ment for å bli tatt over en lengre periode (livet ut?) og man kan med trygghet si at de er designet for å skape avhengighet.

Bruken av disse medisinene risikere å representer en lettvint løsning som er praktisk og lønnsom for mange: Sikkert for farmasøytiske selskaper og matindustrien, men også for våre politikere.

Oppmerksomheten gitt til disse medisinene, deres effekter, deres pris og deres tilgjengelighet avleder oppmerksomheten fra årsakene til fedme: de fedmefremmende matomgivelsene som får oss til å spise kaloririke matvarer.

Slankemedisiner forsterker ideen at fedme er et individuelt problem som krever et individuelt ansvar. Dette kan være en sovepute for våre politikere.

Redusering av overvekt må være en kollektiv investering. Vi trenger tiltak som fremmer sunn mat og bedre helse for alle, som prisregulering, mindre ultraprosessert mat og gratis skolemat.

Den geniale løsningen på fedme i vårt samfunn kan ikke være å ta fra folk matlysten og gleden ved å spise en god middag.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ki-briller

Teknologi trenger rammer

Når skjult overvåking bakes inn i briller, er det verdt å minne teknologigigantene om ansvaret de har – og oss andre om at lover og regler også gjelder ny teknologi. Vi er bekymret for såkalte KI-briller. Bekymringen er ikke kunstig intelligens, men kameraene og funksjonene som følger med. De vil samle inn mengder av data og informasjon om mennesker og omgivelser. Tekselskapene har enda til gode å bevise at de forvalter dette klokt. Med brillene kan folk gå rundt med små kameraer og filme andre uten at de vet det. Voksne og barn kan bli filmet på jobb, i skolegården og i private situasjoner, uten samtykke og uten at de er klar over det. Det er usikkert hvem som egentlig har tilgang til opptakene, og om det brukes til å trene KI-modeller og samle inn data. Vi kan lese om at ansatte i disse selskapene, og deres underleverandører, har hatt tilgang til sensitive opptak. Én funksjon som særlig bekymrer, og vi mener ikke bør aktiveres og tillates i Norge, er ansiktsgjenkjenning gjennom biometrisk fjernidentifisering.

22. juli

Narsis­sistisk minnes­merke?

Publikum har stussa over meining og bodskap i Matias Faldbakkens torgskulptur «En opprettholdelse», jamfør Aftenposten 11. juli 2026. Bodskapen i tittelen er at det som var, held fram, og som ved stålriggen i dette tilfelle, blir halde oppe. Den overveldande riggen fortel at det som her held fram, er svakt og skjørt. Her trengst stålmarkering. Bodskapen om veikskap er totalt kringsett og innelukka i stålriggen. Mosaikk-teikninga av vadefuglar i front er sentralbodskapen. Folk som kjenner fuglelivet i Tyrifjorden, kan finna geografisk kontekst og kanskje historisk kontekst: Utøya 22.

Dyphavsgruvedrift

Hvem sitter ved bordet?

Norge har utsatt de neste trinnene for dyphavsgruvedrift til minst 2029. Konfliktene rundt dette følger likevel ikke nødvendigvis en annen logikk enn før. Det politiske kompromisset kjøper tid til mer forskning, flere konsekvensutredninger og mer kunnskapsinnhenting, mens debatten fortsetter å kretse rundt et velkjent løfte: Litt mer tid, noen flere rapporter og nok faggrunnlag, så vil den «rette» kursen til slutt åpenbare seg over horisonten. Så da er det på tide å sale sjøhestene igjen. Vi gjør oss klare for nok en rodeo med rapporter, utredninger og ekspertuttalelser. Så koselig. Men hvor koselig det egentlig er, avhenger vel helt av hvilken stol man sitter i. Når man har sittet komfortabelt lenge nok, slutter man kanskje å merke at andre aldri fikk muligheten til å innta den samme posisjonen.