Laura Terragni har delt denne artikkelen med deg.

Laura Terragni har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKosthold

Politisk hvilepute

Vær ærlig. Har du ikke tenkt minst én gang når du møter en person med stor mage og stor rumpe: Hvorfor tar de ikke slankemedisin?

Fedmedisiner har blitt en av de mest populære forbruksvarer. Disse medisinene gjør – i teorien – at personer med overvekt mister vekt raskt. Det er det mirakuløse legemiddelet mot århundrets sykdom: fedme.

I media popper det stadig opp fortellinger om kiloer som raser av og folk som endelig er lykkelige.

Disse medisinene regulerer appetitten. De får deg til å føle deg mett og reduserer matlysten din. De får deg til å miste «suget» etter å spise. De gir deg også kvalme. Hvis du spiser for mye, kan det forårsake oppkast og diaré.

Om en slutter å ta denne medisinen, løper man en stor risiko for å ta tilbake den tapte vekten og veie enda mer enn før.

Disse medisinene er derfor ment for å bli tatt over en lengre periode (livet ut?) og man kan med trygghet si at de er designet for å skape avhengighet.

Bruken av disse medisinene risikere å representer en lettvint løsning som er praktisk og lønnsom for mange: Sikkert for farmasøytiske selskaper og matindustrien, men også for våre politikere.

Oppmerksomheten gitt til disse medisinene, deres effekter, deres pris og deres tilgjengelighet avleder oppmerksomheten fra årsakene til fedme: de fedmefremmende matomgivelsene som får oss til å spise kaloririke matvarer.

Slankemedisiner forsterker ideen at fedme er et individuelt problem som krever et individuelt ansvar. Dette kan være en sovepute for våre politikere.

Redusering av overvekt må være en kollektiv investering. Vi trenger tiltak som fremmer sunn mat og bedre helse for alle, som prisregulering, mindre ultraprosessert mat og gratis skolemat.

Den geniale løsningen på fedme i vårt samfunn kan ikke være å ta fra folk matlysten og gleden ved å spise en god middag.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.