Laura Terragni har delt denne artikkelen med deg.

Laura Terragni har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKosthold

Politisk hvilepute

Vær ærlig. Har du ikke tenkt minst én gang når du møter en person med stor mage og stor rumpe: Hvorfor tar de ikke slankemedisin?

Fedmedisiner har blitt en av de mest populære forbruksvarer. Disse medisinene gjør – i teorien – at personer med overvekt mister vekt raskt. Det er det mirakuløse legemiddelet mot århundrets sykdom: fedme.

I media popper det stadig opp fortellinger om kiloer som raser av og folk som endelig er lykkelige.

Disse medisinene regulerer appetitten. De får deg til å føle deg mett og reduserer matlysten din. De får deg til å miste «suget» etter å spise. De gir deg også kvalme. Hvis du spiser for mye, kan det forårsake oppkast og diaré.

Om en slutter å ta denne medisinen, løper man en stor risiko for å ta tilbake den tapte vekten og veie enda mer enn før.

Disse medisinene er derfor ment for å bli tatt over en lengre periode (livet ut?) og man kan med trygghet si at de er designet for å skape avhengighet.

Bruken av disse medisinene risikere å representer en lettvint løsning som er praktisk og lønnsom for mange: Sikkert for farmasøytiske selskaper og matindustrien, men også for våre politikere.

Oppmerksomheten gitt til disse medisinene, deres effekter, deres pris og deres tilgjengelighet avleder oppmerksomheten fra årsakene til fedme: de fedmefremmende matomgivelsene som får oss til å spise kaloririke matvarer.

Slankemedisiner forsterker ideen at fedme er et individuelt problem som krever et individuelt ansvar. Dette kan være en sovepute for våre politikere.

Redusering av overvekt må være en kollektiv investering. Vi trenger tiltak som fremmer sunn mat og bedre helse for alle, som prisregulering, mindre ultraprosessert mat og gratis skolemat.

Den geniale løsningen på fedme i vårt samfunn kan ikke være å ta fra folk matlysten og gleden ved å spise en god middag.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.