Akkurat nå

Serbia

Reisende back

Når termometeret kryper opp mot 40 grader, finnes det bedre steder å være enn i en storby, men det var i Beograd vi var. Og vi taklet varmen så godt vi kunne. Det gjaldt å omfavne enhver mulighet til å finne en litt mindre varm sone. Litt som man gjør når det regner og man smetter raskest mulig fra inntil en vegg til under et tre. I Beograd ventet folk på bussen i skyggen av et bygg 20 meter unna bussholdeplassen, før alle trippet raskt ut i sola og inn på bussen da den kom. Og selv det lille halvminuttet man ventet på grønn mann for å krysse veien, ble tilbrakt i skyggen av et høyt bygg et stykke unna gangfeltet. Hvert skyggesekund var dyrebart. Det var andre vurderinger å ta også, fant vi ut da vi kjøpte is i en hjørnekiosk. Det var fristende å spise den opp der inne hvor kald luft fra fryseren kunne døyve den verste varmen. Men samtidig var det tidvis litt vind ute, så vi fant ut at varm luft i bevegelse var bedre enn «kald» luft som sto stille.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Ruse

Morgentoget fra București hadde avgang da sola skiftet fra en stekende til trykkende tilstand. Inne i kupeen var det svalt nok til at svetten stoppet opp, men det tok ikke lang tid før de salte dråpene trakk inn i tøyet og blandet seg med de allerede latente kroppsluktene og parfymeduftene som lå der. Kanskje hadde varmen på utsida likevel vært å foretrekke, ikke minst når de slitte forstedene som var utsikten de første kilometerne ble erstattet av solstikker som nå og da dunket mot vinduet. Vi var ikke mange i kupeen, men i togene øst for karpatene er du sjelden aleine. Det viste seg at kvinnen som satt ved siden av meg også skulle av i grensebyen Ruse, på den bulgarske siden av Donau. Hun hadde planer om å ta med seg den digitale språkskolen sin til et nytt land, hvor skattebetingelsene for selvstendig næringsdrivende var gunstigere. Jeg skulle bare overnatte i byen en natt før turen gikk videre mot kysten.

Ugla

Flaggtyven

De siste ukene har det knapt vært mulig å stikke hodet ut av døra uten å se det norske flagget på alt fra skjortebryst og hjemmesnekrede bøttehatter til melkekartonger og pakker med gulrøtter. Årsaken er selvsagt VM-feberen som herjer i landet vårt. Jeg tviler på at stortingsrepresentant Frederik Meltzer, som lanserte det norske flagget i 1821, i sin villeste fantasi hadde forutsett at flagget skulle bli gjenbrukt slik drøye 200 år fram i tid. Jeg vil også tro at respekten for flagget var så stor at vi må et godt stykke inn på 1900-tallet før det ble frigjort fra flaggstanga og brukt som identitetsmarkør på internasjonale idrettsarrangementer. All denne flaggingen har fått meg til å gruble over hvem som egentlig eier det norske flagget. Eller i mer juridiske termer: Hvem har rettighetene til det? Ja, jeg vet, svaret er nok bare et kjapt Google-søk unna. Men jeg vil ikke frata fantasien min gleden av å tygge litt på problemstillingen.

Ugla

Tadsji­kistan

I Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe finnes et veldig godt eksempel på hvordan land med litt tvilsomt forhold til demokrati bygger statussymboler. Vi hadde planer om å besøke et nytt tehus i byen, men de planene gikk i vasken. For som det sto i en brosjyre: Dette nybygget var planlagt som et tehus, men endte med å bli et palass. Fort gjort, tydeligvis. Dermed gikk vi i stedet videre til luksushotellet like ved, der vi på ingen måte hadde råd til å bo, men kunne betale en mindre sum for å låne bassengområdet en dag. Det gjorde godt, for det var fryktelig varmt i den tadsjikiske hovedstaden. Et av mine første minner fra byen er at taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen, stoppet for å fylle bensin på en bensinstasjon som var en rusten tankbil med på­­montert bensinpumpe.

Reisende back