Akkurat nå

Serbia

Reisende back

Når termometeret kryper opp mot 40 grader, finnes det bedre steder å være enn i en storby, men det var i Beograd vi var. Og vi taklet varmen så godt vi kunne. Det gjaldt å omfavne enhver mulighet til å finne en litt mindre varm sone. Litt som man gjør når det regner og man smetter raskest mulig fra inntil en vegg til under et tre. I Beograd ventet folk på bussen i skyggen av et bygg 20 meter unna bussholdeplassen, før alle trippet raskt ut i sola og inn på bussen da den kom. Og selv det lille halvminuttet man ventet på grønn mann for å krysse veien, ble tilbrakt i skyggen av et høyt bygg et stykke unna gangfeltet. Hvert skyggesekund var dyrebart. Det var andre vurderinger å ta også, fant vi ut da vi kjøpte is i en hjørnekiosk. Det var fristende å spise den opp der inne hvor kald luft fra fryseren kunne døyve den verste varmen. Men samtidig var det tidvis litt vind ute, så vi fant ut at varm luft i bevegelse var bedre enn «kald» luft som sto stille.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Tohodet skapning

Mitt fødeår er 1999 - det stod derfor skrevet i stjernene, eller mine hender, at der, ja, der skal det fra cirka fylte 10 år alltid ligge en duppedings klar til å fange øyeblikket og dele det. Dette har forringet min evne til å fortelle historier, tror jeg. I stjernene stod det også skrevet at jeg skulle vokse opp på gård med sauer, griser, hester og høner. Hver vår skjer dette underet: lammingen. Det kan ikke overdrives med hvilken fascinasjon et barn overværer dette: ut av søya kommer det et lam. Ofte to! Øynene trillet ut av hodet på meg! En av disse vårene hadde jeg fått kloa i mammas digitalkamera. Jeg dokumenterte alt ivrig. Så kom våren og lammingen med den. Det ble rabalder, for det var en søye som hadde fryktelig med smerter.

Kråka

Giftig kost

En gang hadde vi opprydning i kollektivet. Skikkelig opprydning. Min ene romkamerat hadde vært på et lengre opphold i India. Der hadde hun bodd i en liten landsby med en rekke andre kvinner som sammen var på en slags reise. Min romkamerat er jordmor, og jeg må innrømme at jeg trodde hun skulle på en hederlig reise for å bistå indiske kvinner med fødsel og barseltid. Så feil kan man ta. Da hun returnerte, kastet hun alt sukker, all gjær- og lys melbakst, unaturlige søtningsmidler, koffein og salte produkter i bosset. Nå skulle vi spise rett, proklamerte hun stolt som en moderne Kristus. Jeg forsto ikke hvorfor det måtte til, men hva visste vel jeg, en enkel, barnløs humaniorastudent. Men plutselig kom det for en dag: Hun hadde ikke hjulpet fødende kvinner, men betalt 70 000 kroner for å rense kroppen for toxics, altså giftige materialer.

Ulvemor

Brennbart

Igjen. Det begynner å ule i systemene, og vi avbrytes i hva enn vi gjør. For undertegnedes del middag. Jeg er altfor gammel til å bo i studentby, men fort gjort når det er lettere å søke på Samordna opptak enn Finn.no. «You’re not you when you’re hungry» stemmer så visst. Nedtrykt av selvmedlidenhet tar jeg på meg flip-flops og går til trappa, for å legge ut på odysseen ned de sju etasjene til bakkeplan. Det blir for dumt å brenne inne, gjør det ikke? Flere tenker som meg og vi sleper oss ned trappegangen. Ved inngangsdøra henger en tavle som avslører hvilken leilighet djevelskapen begynte.

Implodert prinsesse