Gaza 29. juli
Når blomster visner og barns rop ikke høres 22. juli markerte regjeringen årsdagen for terrorangrepene som tok livet av 77 mennesker, de fleste unge. Det ble lagt blomster foran minnestedet med navnene deres. Og jeg tenker … er dette det de unge ofrene ville ønsket, de som ble fratatt muligheten til å leve og blomstre? Eller ville de heller at navnene deres skulle brukes i kampen mot terror – over hele verden?
Hva ville de tenkt hvis de visste at akkurat den dagen døde minst ti mennesker av sult i Gaza, og mange flere ble drept i en voldsom bombing? En venninne fra Gaza fortalte at det ble bombet fra lufta, sjøen og bakken – alt på en gang.
Hva føler ofrene fra Utøya når vi legger blomster ved navnene deres, samtidig som vi – direkte eller indirekte – er med på å støtte et system som utsetter barn i Gaza for sult og folkemord? Til og med med vårt oljefond.
For to måneder siden klarte søstera mi å sende litt penger til pappa og småsøsknene våre i Gaza. Bare halve beløpet kom fram, fordi det måtte betales bestikkelser hele veien. Pappa ville kjøpe mat, stemora mi ville heller kjøpe telt, for de hadde ikke noe sted å være.
Wesam Almadani