Akkurat nå

Typisk norsk å være...?

Lille My

«Er du svensk?» spurte en fyr jeg møtte på ferie i Berlin. Jeg svarte nei, men lot ham gjette igjen. «Å! Du er dansk?» Igjen avkreftet jeg, og hintet denne gangen med at jeg kom fra det tredje og siste skandinaviske landet. Men vårt land hadde tyskeren helt glemt. Finland, Island og Grønland ble alle gjettet, men ikke lille Norge. Diagnosen er klar: Vi nordmenn har et imageproblem.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Slovenia

Slovenia har ikke lange kystlinja der landet ligger inneklemt nordvest i Adriaterhavet. Landet har cirka 46 kilometer kyst, så noen burde lage et maratonløp langs hele kyststripa. Jeg tror faktisk det skal være mulig å ta seg tørrskodd langs vannet nesten hele veien fra Italia til Kroatia. Jeg har selv tilbakelagt noen kilometer langs den slovenske kysten i løpet av en snau uke i landet. Vi ville nemlig til Piran, den vakre og stort sett bilfrie lille byen som strekker seg ut i havet på en odde. Men der tok vi oss ikke råd til å bo, så da ble det litt gåing fram og tilbake mellom Piran og hotellet i nabobygda. Men Piran er fint, altså – et sånt sted som hadde vært altfor fullt av turister i et land litt lenger vest. Her var det bare middels pluss.

Reisende back

Kambodsja

Pleier det å være fullt av turister i Siem Reap, den lille byen i Kambodsja som er mest kjent for Angkor Wat? Jeg ser egentlig for meg det. Men det var det ikke denne mars-dagen i 2020, da vi kom til byen med fly fra Vietnam. Datoen viser jo hvorfor. Europa var få dager unna full korona-nedstenging, og turister fra Kina og flere andre land var bannlyst i Kambodsja. Dermed fikk vi gleden av å sjekke inn på et kjempefint hotell i Siem Reap som var forbausende billig. Sikkert litt på grunn av det generelle prisnivået i Kambodsja, men mest på grunn av tilbud og manglende etterspørsel. Selve tempelområdet rundt Angkor Wat var også mye mer bedagelig enn jeg hadde sett for meg. Det gikk an å ta selfies med spektakulære, gamle bygg i bakgrunnen uten å få med andre folk på bildene.

Reisende back

Julestria

Det hadde seg slik at eg for fyrste gong kjente julestria ta meg over. Eg hadde lagt planar for kvar dag med julekos og julestress, middagar, ærend, julejazz og julefest. Tvangskos og krampetak om kvarandre, oppå alt vanleg stress og mas og kjas, og eg frykta at veggen var nære. Det kjentes ut som at eg så vidt hadde tid til å puste, og tårene låg aldri langt unna. Då kan du tru at panikken breia seg då eg kjente eit ubehag bak i halsen, eit snev av kløe, eit forstadium på noko eg på ingen måte hadde tid til. «Det går nok fint», tenkte eg. Kroppen veit som regel når den har tid til å vere sjuk og ikkje, og med min flaks ligg eg nok langflat vesle julaftan i staden. Nei da.

O’Hoi Tavafole