Klassekampen virker for tiden å være ganske betatt av unge og kvinnelige velgere i USA. I lederartikkelen 23. juli skriver Endre Ugelstad Aas at Kamala Harris’ styrke «ligger i at hun kan mobilisere de unge, kvinner og velgere med minoritetsbakgrunn.» Gustav Gillund og Synne Furnes Bjerkestrand skriver samme dag at Harris «kan mobilisere unge» i USA. Som ung, kvinnelig amerikaner kjenner jeg på at disse raske analysene vipper over i det reduksjonistiske. Ønsker jeg at en minoritetskvinne blir president? Ja. Betyr det at jeg kommer til å stemme på Kamala Harris? Ikke nødvendigvis.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
