Akkurat nå

Poteter fra mors grav

Er det innafor å plukke einebær fra gravlunden? Sånn lyder et spørsmål fra radioprogrammet Abels tårn. Innsenderen av spørsmålet hadde servert en lekker middag til noen gjester, med selvplukkede einebær. Da hun fortalte hvor einebærene var plukket hen, reagerte gjestene med en viss avsmak. At maten de spiste var gjødslet på menneskelig nedbrutt materiale, var visst for mye. Selv blir jeg jo litt … perpleks (?) av tanken, men det får meg også til å tenke … Det har da dødd mennesker i skoger gjennom tidene, der vi aktivt plukker sopp og bær? Og gjødsel er langt fra kannibalisme. Når jeg tenker meg om: hvor mange kornåkere er ikke pløyet oppå slagmarker der likene har ligget tettere i massegraver, enn de gjør på kirkegården. Så det blir brått vanskelig å unngå å spise mat som ikke på et eller annet vis er gjødslet på kompostert menneskekjøtt (det er lettere med tanken). Og når man først klarer å svelge tanken, vokser det en ny en fram: Lar vi godt gjødslet jord gå til spille? Kanskje skal jeg ta med noen ripsbusker og noe blåbærris til kirkegården, bare for å sikre til desserten til neste år.

Millennial_botaniker

Kretsløp

Jeg har solgt sofaen min på Finn, og om ikke lenge kommer den nye eieren for å hente den. Det er litt vemodig. Sofaen og jeg har hatt mange fine stunder sammen. Ja, du har i grunn vært mer enn en sitteplass. Du har vært en venn! Det er trist å ta farvel, men møblenes kretsløp er en vakker ting. Jeg liker tanken på at noens gamle, glemte lenestol kan bli mitt nye praktmøbel.

Blümchen

Besøk

Nylig leste jeg en artikkel om at folk helt har sluttet å gå på uanmeldt besøk og i stedet sender SMS først for å sjekke om det er greit at de kommer. Nå tror jeg jo at det med uanmeldt besøk eller ei også har et visst geografisk skille over seg. Det endrer seg nok nordpå også, men fortsatt er det sånn i feriebygda mi at folk stikker innom uanmeldt. Da jeg vokste opp, var det en absolutt selvfølge. Men som ungjente støtte jeg på det motsatte i Oslobyen. Far min hadde en gammel onkel her, og da jeg begynte å reise på raddismøter i hovedstaden, spurte Pappa stadig om jeg hadde besøkt onkelen hans. Jeg var nå ikke så veldig ivrig på akkurat det, men en gang jeg var her og hadde ei luke mellom seriøse raddismøter og munter øldrikking, fikk jeg rydda plass til en tur til Manglerud, der gammelonkel Anfinn bodde. Dette var før mobiltelefonenes tid, og skulle jeg ringt, måtte jeg funnet en telefonkiosk. Dessuten visste jeg ikke før like før jeg dro dit, at jeg fikk klemt inn tid til et besøk. Jeg ble godt tatt imot. De hadde allerede besøk av konas tantebarn, som var på min alder og veldig hyggelige.

siss