Så lenge den hvite, fascistiske mannen voldtar Moder Jord, tar historien aldri slutt. I sin dype netteksistens er denne ultravoldelige antihelten satt fri fra alle traurige realitetskrav. De nazistiske zombiene er hentet fra populærkulturens aller nederste billigskuff. I sin grenseløse, gørrsprutende ondskap er de like ufarlige som trollene i eventyrene: fortært og glemt lik fargesprakende smågodt.
Men filmene om nazizombiene gir langt mer innsiktsfulle analyser av vår tids politiske tilstand enn statsviternes trosbekjennelser på NRK. Som hos Valhalls krigere kjenner ikke nazizombiene forgangen tid og heller ikke skillet mellom levende og døde. At fader Krig nå har meldt sin buldrende ankomst på den pontiske steppen ved Svartehavet og selv i Det hellige landet, og at han med sin hyrdestav forvandler oss fra uinteresserte tilskuere til intetanende deltakere, gjør nazizombiene til et brennende aktuelt samtidsdrama.
Den durende strømmen av kommentarer og analyser av Donald Trumps kamp mot «dypstaten» og hans mulige gjenkomst i Det hvite hus og fremgangen til ytre høyre i valgene til Europaparlamentet har alle et digert synkehull like under tekstoverflaten. Om aldri så informerte og akademiske i stil og intensjon, ender de alle opp i splatterfilmene om nazizombiene. Med popcorn og skrekkblandet fryd er storyen hele tiden den samme: at det som var utenkelig for andre enn fantaster nå faktisk kan skje i det vi kaller virkeligheten. At selve den skinnende byen på åsen, Vestens moderne Roma, demokratiet i USA, er truet og kan ende opp i diktatur og kanskje til og med borgerkrig. At vi til tross for alle saklige bortforklaringer er under angrep fra historiens enorme spøkelseshær, at de har steget opp av gravene sine, samtlige av fortidens demoner: fascismen, kommunismen, imperialismen og alle med folkemordet som selve knokkelhåndens isgufsende signatur.
En hel kommentariatindustri samler i feberhet endetidsfryd alle tegn på den kommende katastrofen. Den aller mest givende kilden er selvsagt rapperen og poeten Donald Trump, som for godt voksne hvite menn er det Taylor Swift er for unge kvinner. Swifties og trumpies er engasjert i tolkninger av idolets skjulte åndsliv. Men det er i vårt eget indre nazizombiene spøker og holder leven. Moderne identitetspolitikk er nemlig monsterfortellinger. Fiendebilder, ikke ideer, styrer disse politiske områdene. Og samtlige av dem er formet av nazismen. Første del av det 21. århundre har åpenbart at vi ennå er barn av andre verdenskrig. Alt det som skulle bygge brannmur og restaurere det borgerlige samfunnet etter 1945, er som visnede roser. Bare tilårskomne revisorer, Henrik Syse og teologiprofessorer bryr seg som det såkalte «kristendemokratiet», som i en mannsalder definerte de systembevarende folkepartiene i Vest-Europa. Sosialdemokratiet er falt tilbake i det pampeveldet de ble anklaget for allerede før 1933. Den tynne sveitsiske tindeluften hos systemliberalerne er til å få åndenød av for uformuende. Brüssel er sjekkemarked for de unge, skoleflinke eurokratene som har lært seg å tale krystallisert engelsk som høres kliss likt ut som nylatinen fra barokkens 1600-tall.
Det burde ringe en bjelle da det grønne ikonet Greta Thunberg dukket opp som Gaza-aktivist. Det grønne skiftet må ikke forveksles med det gamle vernet om artsmangfold og urørt natur. Den elektrifiserte livsstilen i høymoralske, urbane gettoer i kombinasjon med statssubsidierte, pengeslukende, symbolske botsøvelser plasserer de grønne innenfor den utvidede postkolonialismen.
«Rapperen og poeten Donald Trump er for godt voksne hvite menn det Taylor Swift er for unge kvinner»
Monsteret i fortellingen er en like ut- som frastøtende kjøttetende mannlig halvfascist fra de elendige – eller deplorables på amerikansk. Vi må tenke oss en kraftig overvektig noenogtjueåring på en ATV med fire stappfulle poser rusbrus og redbull utenfor bensinstasjonen i Strandebarm. Ikke bare har han store lese- og skrivevansker med utagerende oppførsel; han har valgt å kommunisere med omverdenen utelukkende i form av dickpicks. Et helt BUP-team er engasjert for å gjerde ham inn. La oss for enkelthets skyld bare kalle ham John Fosse. En stum h skiller ham fra navnebroren fra samme sted, som kom seg vekk i tide og er blitt belønnet med pris for nettopp å ha mestret lese- og skrivekunsten. Denne stumme konsonanten rommer avgrunnen mellom det uutsigelige i nasjonens litterære sjelsliv i Grotten og den kommende nazizombien fra folkedypet.
Gaza er også dypest sett den hvite djevelens verk. Medfølelsen de grufulle bildene fra Gaza vekker, har ikke noe større forklaringsbehov, men blir likevel straks penset over på andre spor. Det er som om det helt uten videre brått har oppstått et intenst engasjement i problemstillinger innenfor folkeretten og nasjonal suverenitet. Personer man ikke ville mistenke for å ha større interesse for internasjonale rettsspørsmål, skriver nå lange, detaljerte avhandlinger om palestinernes tapte rettigheter. Øvrige kapittel i den kolossalt store minneboken som bærer tittelen tapte hjemland og som er fylt til randen av tårer og glemte stemmer, har de samme nyfrelste historikerne liten interesse for. Det handler selvsagt ikke om folkerett, ikke om palestinerne engang. Det eneste dette dreier seg om, er jødenes rett til staten Israel. Når en fremstående norsk historieprofessor i bladet Historikeren stiller spørsmålet om vi «må velje mellom Shoah og Nakba, mellom Hamas’ offer og Israels offer», viser det en freudiansk glipp. Røyken fra krematoriene i Auschwitz manifisterer seg som nazizombier. Det er helt innenfor mytens og splatterfilmenes vektløse, marerittaktige forvandlinger. Jødene er blitt til hvite imperialister og herrefolk. Nå var aldri jødene patente offer likevel, til tross for århundrer med forfølgelser: for frie, vandrende ord, for mange nobelpriser, for mye latter. Ingen gjorde brattere klassereiser etter å ha sluppet fri fra gettoene. Nå gjør nok ikke formaningene fra fariseerne fra nord, som utleverte sine jødiske medborgere til gasskammeret, større inntrykk på krigsherdede israelere.
Asyl og innvandring er vår egen magiske hvitløksresept mot selv ikke å bli nazizombier. Hadde dette og tvillingen bistand vært sekulær politikk, hadde innvandring vært del av den generelle debatten om arbeidsmarkedet. Asyl hadde vært en høythengende rett, som først ble aktuelt i ekstraordinære situasjoner og mest for enkelte politiske flyktninger. Men sånn er det selvsagt ikke. Innvandreren er nordmannens kongespeil. Hun spør speilet: «Er jeg god og vis?» Svaret er naturligvis ja. Smartinger som Abid Raja og Arfan Bhatti har skjønt at det er et rollespill. De er på tross av alle ulikheter som et magisk tvillingpar, Kain og Abel i Bibelen. Abid med de store, uttrykksfulle øynene forsikrer lærerne på misjonsskolen (les: staten) hvor glad han er for å ha blitt sett, og hvor nødvendig det var med en korreks. Han er den gode innvandreren som er blitt en sann troende i statens egen kirke. Bhatti er i grunnen en mer ideell innvandrer, fordi han er umulig og gjenstridig. Bare en blond Solveig kan åpne hans forherdede hjerte, som hos en ny Peer Gynt. Men han vil antakelig sysselsette staten med rett nok krevende, men intenst meningsfylt arbeid i mange år fremover. En glup indisk IT-fyr som gjerne vil bo og jobbe her, er helt uinteressant. Han kan ikke frelse oss fra vår indre nazizombie.
John Fosse i Strandebarm er ikke noe norsk kongespeil, som den gode innvandreren. Han er avgrunnen som stirrer olmt tilbake på psykologene og pedagogene. Som gangsterrapperen Trump har han også en følelse av at loven og lærerne har rottet seg sammen mot han. Synet på loven som dypstatens maske er den eneste forbindelsen tilbake til den historiske fascismen. Glem alle utsagn som kan tyde på dårlige holdninger. Dette er det eneste kraftfulle sentrum i en mulig revolusjon fra høyre. Det kan bare skje om Trump på spørsmål fra dommeren om hva sannhet er, svarer at han er kongen av sannhet, og at enhver som hører hans røst, er i sannhet. Først da bryter jubelen løs i Auerbachs Keller i Leipzig og Mefistoles spanderer med russiske oligarkpenger på alle i lokalet. Dette vil i så fall være Weimars hevn over USA. En europeisering av Amerika etter at det europeiske kontinentet har blitt amerikanisert helt siden 1776, med 1789, 1917 og 1949. Det som fremfor noe annet forente Lenin og Hitler, var angrepet på og hatet mot loven – som rett. Weimar-republikkens undergang 1932–33 var lovens sammenbrudd. Naziregimet var en tolv år lang unntakstilstand.
«Det er i vårt eget indre nazizombiene spøker og holder leven»
I både kommunismen og fascismen kommer kongene av sannheten utenfra. Det er det som gjør dem i stand til å avsløre hele svindelen i ett eneste blikk. De blir fulgt av zombiehærer av jordens fordømte og elendige: de utstøtte, fornedrede og hatefulle i filleproletariatet, som var Marx’ uekte barn, og som han ikke visste hvor han skulle sette bort. For dette er mest av alt en åndelig kategori, som ikke handler om arbeidere og maskiner i Manchester. De mørke litteratbulenes sataniske, ensomme klarsyn fra den gangen er nå flyttet over til gutterommenes ikke mindre infernalsk fosforiserende skjermer. «Angsten eter sjelen» er tittelen på en film av den tyske regissøren Fassbinder. Frykten for å bli en levende død blant de elendige, en zombie, rir alle verdens trellbundne i prekariatet. Men dette leder over til en helt annen forklaring på de nasjonale høyrepartienes fremgang, inkludert Trump, enn det som er den vanlige historien om nazizombiene i kommentariatet: nemlig et sterkt ønske om «normalisering» i form av trygge gater, trygge hjem, trygg inntekt. Å få fred fra spøkelsene. Rett og slett avslutte andre verdenskrig for godt, altså det helt motsatte av historiens gjenkomst. Det at de venstreliberale elitene i stadig større grad vil føre krig mot nazizombiene, ødelegger demokratienes normalitet bygget på vekst og velstand. Andre verdenskrig blir nemlig ført videre inn i mytenes tid- og stedløse uendelighet. Den radikale identitetspolitikken innenfor postkolonialismen kan ikke drives uten fiendebildene fra forrige gang loven brøt sammen den gangen i Weimar. Fascismen og antifascismen er den egentlige arven fra det 20. århundre. Men budskapet fra de engstelige velgerne kan like godt være: Stopp en halv! Vi vil av.
Det er bare én hake ved denne så altfor menneskelige lengselen bort fra historiens forbannelse: Drømmen om å bli som alle andre mennesker på kloden er ikke forenlig med storhet. Det finnes heller ingen konservatisme som kan skjule svindelen i politikken. Selv om alle gode og dårlige grunner blir ryddet av veien, blir fienden bare enda mer synlig i horisonten. For i den store, flatedekkende sikkerhetsstaten uten identitet, tro eller utopier vil menneskene bare dø, som i tiåringens akvarium.
Vi står i et veikryss, som John Fosse med ATV-en utenfor bensinstasjonen i Strandebarm. I den stumme h kan vi la alt håp fare om at folket blir omdannet til en litterær høykultur. Hele alfabetiseringen og slitingen av skolebenker av generasjoner som skulle skape nasjoner, er allerede i en ustoppelig tilbakegang, blitt til en avgrunn til å skrote all metafysikk i. Folket er endelig frigjort til det nakne livet selv. Men den tomme lyden kan også være helten som drar pusten klar til strid. Kallet av sannhetens konge til å storme Kapitol.