DebattUsa

Hillbillyens klagesang og verdens­po­li­tikken

HELAN OG HALVAN: Der man måtte gjette ut fra overdrevne og usammenhengende uttalelser hva Donald Trump sto for, har visepresidentkandidat J.D. Vance en klar ideologisk profil, skriver George Chabert. FOTO: EVAN VUCCI, NTB/APHELAN OG HALVAN: Der man måtte gjette ut fra overdrevne og usammenhengende uttalelser hva Donald Trump sto for, har visepresidentkandidat J.D. Vance en klar ideologisk profil, skriver George Chabert. FOTO: EVAN VUCCI, NTB/AP

Presidentvalget er over», sa den konservative mediepersonligheten Tucker Carlson. Før attentatet ledet Trump i de fleste meningsmålingene, men kun marginalt. Det mislykkede angrepet på Donald Trump gjorde over natten den tidligere presidenten til en verdensfigur. Et par timer etter hendelsen kunne man bestille T-skjorter fra Kina med det allerede ikoniske bildet der Trump hever armen og med knyttet neve sier «Fight! Fight! Fight!» En tegneserie som gjengir skuddets øyeblikk, dukket opp i Japan. I USA var reaksjonene viktigere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Musikk

Jeg hater jazz

I hate Jazz var tittelen på et upublisert essay fra 1963 av den legendariske bebop-trommeslageren og borgerrettighetsaktivisten Max Roach (1924–2007). Den provoserende tittelen var en hyllest til musikken, men en kritikk av ordet og begrepet «jazz». Roach argumenterte for at ordet «jazz» hadde blitt synonymt med «utnyttelse av sorte musikere». Han mente at det nedlatende og hvite musikketablissementet, brukte merkelappen til å begrense musikken og ignorere dens dype, afroamerikanske røtter. Roach refererte heller til «jazz» som: «the social music», «the music», eller «black classical music». Han så på sin kunstform, jazzen, som en direkte videreføring av en rik og mangfoldig kulturarv, og brukte den aktivt i kampen for borgerrettigheter og sosial rettferdighet. I en senere artikkel fra 1972, «What jazz means to me», utdyper han hva man bør kjenne til og forstå i disse tradisjonene: hvordan de læres, utøves og bærer mening.

Shada-saken

Lars Gules tro

La oss anta at Lars Gule har rett i det han skriver 4. juni: VG og Faktisk.no har gjennom sin grundige reportasje motbevist alle påstander om hva som har skjedd i Shada-saken. La oss også anta at han har rett i at «mye erfaring» forteller oss at vi har «gode grunner» til å ha tillit til offentlige etater i Norge. Da gjenstår likevel Gules påstand om at feil begått i de samme offentlige etatene vil bli avslørt av varsling. Hvis man blar om i den samme avisa Gule har fått sin kommentar på trykk i, ser vi at en leder i Forsvars­materiell fikk sparken fordi hen varslet. Dette inngår i et mønster i institusjonene våre.

Litteratur

Menneske vs. maskin

Hva skal vi med litteraturkritikken? Avsløre KI-bruk, blant annet, som NRKs anmelder gjorde i sin anmeldelse av boka «Lise vs. Gianni» denne uka. Hvorfor nevner ingen medier, Klassekampen inkludert, navnet på det vaskeekte mennesket Jonas Hansen Meyer, frilansanmelderen som oppdaget flausen? Saken har skapt furore i mediene, men skal vi være på barrikadene mot KI i forlagene, må vi synliggjøre hvorfor menneskelige kompetanse og kritikere trengs. Det var mennesket Jonas som fant feilen, ikke mediemaskinen NRK.