Enkelte lesere av denne spalten med god hukommelse vil kanskje erindre mine rapporter for knapt 30 år siden i regi av Foreningen til bekjempelse av Tusenfryd og andre sommerland (FTBATOAS). Foreningen har ligget i dvale siden mine avkom ble gamle nok til å klare seg selv blant berg- og- dalbaner, loops, høye sklier og andre naturstridige installasjoner. Så dukker det opp barnebarn som er gamle nok til å trekkes mot dette uvesenet. Jeg har derfor sett meg nødt til å vekke foreningen til live.
Alle med høydeskrekk og en naturlig aversjon mot å oppsøke farer er velkomne til å melde seg inn. Det har skjedd en viss teknologisk utvikling siden siste besøk. Prisene er høyere og kjøpepresset på sukkerspinn, kosedyr og ekstratilbud med gavedryss på skytebane har om mulig blitt enda større.
Jeg merker meg med en viss tilfredshet at systemet med høydemåling fortsatt eksisterer. Dette hindrer de minste i å delta på de mest skrekkinngytende installasjoner som ThunderCaster, Loopen og Ballongferden. Det er en viss høydeforskjell mellom en storesøster på seks år, tøff i trynet og klar for det meste, og en litt forsiktig lillebror på fire. Siden jeg tok hånd om junior, slapp jeg unna den høytflyvende karusellen Sverre, med små stoler festet i en tynn streng som stiger høyere og høyere i økende fart. Jeg fant meg bedre til rette i enklere karuseller og Bestefars bil som går på skinner.
Det gikk altså rimelig bra inntil monstermaskinen Hurrihurri dukket opp. Minstemann bestod høydetesten med knapp margin, jeg sukket og plasserte meg ved siden av pjokken. Bak satt min hustru og den tøffe storesøsteren med forventningsfulle miner. Maskinen startet og gikk rundt og rundt i stadig hurtigere fart. Så kom de naturstridige rotasjonene og rundkast på 180 grader som for oss i FTBATOAS med høydeskrekk, er selve kimen til dødsangst. Jeg stivnet i panikk. Min hustru prikket meg på skulderen og lurte på om det gikk bra. NEI, svarte jeg kontant. «Passer du på at junior har det bra?» spurte hun. «Selvfølgelig ikke!» stønnet jeg.
Da det omsider tok slutt så jeg at han også var litt blek om nebbet, mens hustru og storesøster hylte av fryd. Velkommen til foreningen, tradisjonen videreføres, tenkte jeg mens jeg klappet junior på hans bleke kinn. Det er heldigvis ett år til neste gang.