Så satt jeg der, bukseløs i mørket. Det startet som noe av det mest rutinemessige et menneske kan gjøre, men plutselig krevde det langt mer improvisasjon enn man kan forlange av noen en lørdagsmorgen.
Allerede abonnent? Logg inn
Takstmannen har vært innom. For de som leser denne spalta fast, og kjenner igjen psevdonymet mitt, er det selvfølgelig at det er snakk om salget av mine 15 kvm bolig. Som mannen med ljåen kuttet takstmannen håpet mitt om å selge med et lukrativt TG2-bad. Jeg kjøpte med TG2-bad, men selger med TG3-bad. Et hardt slag. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å krangle på det. «La meg finne fram den takstrapporten jeg kjøpte med», insisterte jeg. «Se her!» Jeg leste høyt om 8 cm fall fra dusjen og ned mot sluket. «Hvem vet hva den andre takstmannen har tenkt, for her er det ikke membran under terskelen. Og fallet ned mot sluket er ikke tilstrekkelig, så hvis det skjer en lekkasje, er det høy risiko for fuktinntrengning.» Jeg har kun en gebrokken forståelse av takstspråk, men heldigvis har jeg appen Bolingo og forsto at han mente at dette ikke var noe å krangle på. «Sånn er det på gamle bad», sa takstmannen. Sånn er det med nye takstmenn, tenkte jeg.
Millennial_boligselgerFor en tid tilbake fant en venninne og jeg en skadet due i Byparken. Mitt første instinkt var medlidenhet. Min venninnes instinkt var å kontakte Fugleadvokatene, en Facebook-gruppe som ligner en legevaktsentral. Gruppen bygger på frivillighet for fugler som har kommet uheldig ut: fugleunger som har falt ut av redet, andunger som beveger seg gjennom bybildet uten foresatt og forslåtte duer. Én ting er fugler. De er tross alt relativt enkle å romantisere. Verre ble det da jeg så et bilde av en byrotte i en pappeske. Rotten fikk være med på kontoret, den ble servert banan og vann mens den ventet på transport til veterinær for eventuell avliving. Man blir fascinert.
Morten GranDa jeg gikk av sykkelen og skulle til å låse den ved universitetet, ble jeg møtt med det. En lav stolpe med en løs og bevegelig «arm» med en påklistret QR-kode som ledet meg rett inn i App Store. Som så mye annet har tida nå kommet for den gamle kodelåsen min, og jeg måtte altså laste ned en helt egen app for å låse sykkelen. Joa, det tok ikke noe særlig mer tid, penger eller energi å tilpasse seg til denne nye sykkellåsapp-ordningen, men hvorfor må jeg nå låse med en app? Hva var galt med sykkelstolpene? Sifrene på kodelåsen har blitt nokså nedslitt, men den fungerer i hvert fall selv når telefonen går tom for strøm. Akk, den fungerer også utmerket uten en smarttelefon. Og den gjør det også lettere å parkere andre steder, uten å måtte laste ned flere andre sykkellåsapper når jeg skal parkere sykkelen min på parkeringsplasser som konkurrentene har erobret. Klart er det kjekt med apper som Ruter-appen, Vipps eller lignende som effektiviserer det å reise kollektivt eller betale gjeld. Men apptimismen forsvinner i det man blir tvunget til å gjøre noe så enkelt som å låse en sykkel gjennom en app.
Monobryhn