På semesteravslutningen kom rektor ved MF vitenskapelig høyskole, Vidar Haanes, med en uforbeholden unnskyldning til skeive for MFs rolle i diskrimineringen av homofile. Unnskyldningen er viktig. Først og fremst for skeive, men også fordi den peker på institusjonens rolle i religiøs praksis. Selv om de religiøse institusjonenes rolle og makt i vår tid åpenbart er svekket, må ikke rollen deres undervurderes. Der forvaltes læren, enten i konservativ eller progressiv retning.
Det betyr at mens troendebejaer tolkninger av religion som normaliserer likestilling mellom kvinner og menn, mellom skeiv og heterofil kjærlighet, og fastholder enkeltindividets autonomi i livets spørsmål (inkludert ekteskap), så er det et samfunnsansvar å skape og opprettholde progressive religiøse institusjoner. For at progressive religiøse institusjoner kan bli nettopp progressive, må de befolkes av mennesker som er skolert til å se potensial for endring.
Gud – uansett hvilket navn Hen gis – kaller ikke bare de enestående profeter som er villig til å leve på fattigdommens rand til å preke over den hellige teksten og lede bønnen. Hen kaller også solo-mødre, den nesten-utbrente og foreldre med funksjonsnedsatte barn. Det er nemlig nøyaktig de sammen lovene som er i spill i religionen som i det sekulære arbeidslivet: man må ha lønn, sykepenger og ferie.
Å se spørsmålet om religiøs endring gjennom institusjonene, synliggjør at det åndelige og økonomiske alltid er sammenvevd: At en mektig og innflytelsesrik aktør i Kirke-Norge som MF tar avstand fra og beklager sine tidligere uttalelser om skeiv kjærlighet, kan skje både fordi ledelsen har guts nok til å gjøre det, men også fordi institusjonen ikke er avhengig av private gaver, men har et selvstendig økonomisk grunnlag som en offentlig finansiert utdanningsinstitusjon. Spørsmålet om mangfold kan likevel ikke reduseres til å handle om økonomi, eller sinnelag, alene.
Norge har i dag et mangfold av moskeer. Men slik Rania al-Nahi og Amina Selimovic i Hikmah-huset (Adala) har påpekt i lang tid, finnes det muslimske fellesskap hvor kvinner og åpne skeive kan lede bønn og forkynne, og slik utvikle islam i møte med levd feministisk og skeivt liv. På tross av dette mangler progressiv islam en institusjonell ramme. Det er ikke bare et problem for islam i Norge, men også for det norske samfunnet som helhet.
Det er grunn til å spørre om progressive religiøse aktører (eksempelvis Den norske kirke og Kirkens Bymisjon) burde gi institusjonell forankring til progressiv islam, ved å selv ansette en eller flere progressive muslimer til å lede bønn og forkynne islam, eller bruke egne ressurser for å bidra til at dette skjer. Dette må selvsagt skje i samarbeid med progressive muslimske organisasjoner som Salam, Hikmah-huset (Adala) og Minotenk. At en kristen aktør foretok en slik ansettelse vil derimot ikke innebære å mene at islam og kristendom «egentlig» er samme religion; islam og kristendommen er ulike og særegne tradisjoner for rite, lære og teksttolkning.
Det handler heller om at progressiv kristendom ikke må trekke stigen opp etter seg. Progressiv kristendom hadde nemlig aldri hatt den posisjonen den har i dag hvis det ikke hadde vært for at aktører utenfra var fødselshjelpere, for eksempel gjennom ansettelser av religiøse ledere som Rosemarie Köhn, Gunnar Stålsett og Siri Sunde i statskirkens tid. Det handler om å gi videre den støtten utenfra man selv har hatt god nytte av.
Kirken skal ikke være livssynsåpen, men kristen: Ikke på tross av, men på grunn av forankring i og forpliktelse mot kristne tro. Den progressive islams stilling og utvikling i det norske samfunn er derimot et anliggende som ikke muslimer skal måtte kjempe frem alene. Fordi kirken bekjenner en Gud som er kjærlighet, er den institusjonaliserte progressive kristendommen kalt til å stå side om side i solidaritet med progressive søstre og brødre i islam, som per i dag mangler de trygge institusjonelle rammene vi selv nyter godt av.
Det vil selvsagt ikke mangle på motforestillinger mot et slikt forslag. Men se det religiøse landskapet i Norge ikke fra 2024, men fra 2100: Da blir det tydelig at det å styrke progressiv islam i Norge vil være til velsignelse, både for norske muslimer og for samfunnet som helhet.