Grusomt overfylt

I 2010 kunne man vanskelig å forutse at små gule minions skulle kapre hjerter verden over, men med lanseringen av «Grusomme meg» ble de raskt et fenomen. Minions er lett gjenkjennelige, formet som meterhøye gule piller, med store, runde og uttrykksfulle øyne og et bredt smil. Det er hundrevis av dem, og alt som kommer ut av munnen på dem, er babbel. De er dumme, men også høyst lojale assistenter, nesten som soldater, alltid ute etter å tjene en «mesterskurk». Med minions fant animasjonsstudioet Illumination en kommersiell suksessoppskrift, som de nå bruker for sjette gang.

Samtidig som flere av filmene fra «Grusomme Meg»-universet er publikumsfavoritter, har det vært brei enighet blant kritikere og i filmbransjen om at kvaliteten på Illumination-filmene ikke holder mål. Studioet – som i tillegg til «Grusomme meg»-serien står bak «Syng»-filmene og «Super Mario Bros» – får ofte kritikk for platte, enkle animasjoner, overflatiske karakterer og overbruk av troper. Selv har jeg ofte lurt på om de identiske, enkle formene til minionene, og den klumsete, stive måten de beveger seg på, er motivert av kostnadseffektivitet snarere enn av kreativitet. Det er lite arbeidskrevende for animatører å få en sylindrisk minion til å hoppe opp og ned.

«‘Grusomme meg 4’ framstår som et prosjekt hvor en haug med lite gjennomtenkte ideer er kastet sammen»

Det er ikke vanskelig å se at andre animasjonsstudioer, som for eksempel Pixar, lager langt mer intrikate, ambisiøse tegninger og gir karakterene og historiene en dypere emosjonell bunn. Det er nærliggende å sammenlikne med filmer som «De Utrolige» (2004) eller «Monsterbedriften» (2001) – som «Grusomme meg 4» låner fra.

Til tross for en tydelig oppgradering i animasjonskvaliteten og noen morsomme scener (blant annet har jeg sansen for den dresskledde business-varianten av minions), framstår «Grusomme meg 4» som et prosjekt hvor en haug med lite ­gjennomtenkte ideer er kastet sammen. I tillegg er filmen fylt til randen av nye karakterer.

Hovedpersonen Gru og hele familien, som nå består av kone, tre adoptivdøtre, en nyfødt sønn og et par hundre minions, er på rømmen fra Grus nye erke-nemesis Maxime Le Mal og hans partner Valentina og må gå skjul i en liten forstadsby. Her får de nye naboer, lærere, klassekamerater, kollegaer og ulike fiender. Samtlige karakterer havner i hver sin krise, og det er verken mulig å følge eller engasjere seg i noen av dem.

Den gradvise overfyllingen av franchisen har også gjort at den opprinnelige ideen er blitt vasket ut. Premissen om en skurk som streber etter å være ond, men som ikke klarer la være å være god, er kanskje ikke et genialt konsept, men et morsomt utgangspunkt for å bygge én film.

Et av mange ulogiske handlingsforløp i «Grusomme meg 4» går ut på å la Gru, som tidligere hadde som livsprosjekt å bli en del av en svært eksentrisk skurkeliga, strebe etter å få innpass i en tennisklubb for menn i preppy klær – et reint karakterdrap, spør du meg.

«Grusomme meg»-karakterene, særlig minionene, vil fortsatt leve godt i pop­kulturen. De har blitt halloweenkostymer, er hyppig avbildet på T-skjorter, mat­bokser, sokker og sekker og dukker stadig opp i cameoroller i musikkvideoer og reklame­filmer. Det er selvfølgelig en form for suksess, men med så lav kreativ innsats som vi bevitner i «Grusomme meg 4», tenker jeg også at det nettopp blant matboksene og drikkeflaskene filmen hører hjemme og ikke blant moderne animasjonsklassikere.