Fortapt i fortida

Spørsmålet om hvordan vi påvirkes av fortida, står helt sentralt i Alice Rohrwachers nyeste film «La Chimera – fortidens skatter». Med en eventyrlig utforskning av det forgangne på flere plan, gjennom personlige minner, kulturhistorie og filmteknologi, etterlater filmen deg med en følelse av å ha blitt trollbundet.

Hovedpersonen Arthur, spilt av Josh O’Connor, er en britisk arkeolog som returnerer til den erke-italienske landsbyen Riparbella i Toscana, hjembyen til hans store, forsvunne eller døde kjærlighet Beniamina. Minnene om henne, som følger ham som et gjenferd, er en rød tråd gjennom filmen. Og ikke bare metaforisk, men som en faktisk tråd fra Beniaminas strikkede kjole som sakte rakner og går i oppløsning. Tråden leder Arthur gjennom livet, nærmest som en skjebne bestemt av tapt kjærlighet.

Livshistorien til Arthur forblir et mysterium, og vi får aldri vite hvordan en arkeolog fra England ble en hjemløs og fillete fyr i Italia, men han ser ut til å ha en oversanselig fornemmelse for Italias begravde skatter. Etter hvert får vi vite at han akkurat har kommet ut av fengsel og er en slags leder for en gruppe tombaroli eller gravrøvere på norsk, som åpner og stjeler verdifulle gjenstander fra gamle etruskiske gravkamre. De er en gjeng dagdrivere, og Arthur, som knapt har noen eiendeler eller personlige relasjoner, hengir seg til dette lovløse, dag-til-dag livet i landsbyen. Som en konsekvens av å være oppslukt av sin egen fortid lever han i øyeblikket – uten evne til å forestille seg nye framtidsmuligheter.

Arthur besøker også Flora (selveste Isabella Rossellini), den kjærlige eldre mora til Beniamina, som omtaler ham som «sin eneste venn». Når de andre døtrene hennes kommer på middag for å skravle og krangle i munnen på hverandre, føles det som å være i en fabel.

En yngre kvinne, Italia (Carol Duarte), bor også der. Hun er en ekte skrulle og en helt elendig sanger, som jobber for Flora mot gratis sangtimer og losji samtidig som hun skjuler sine to små barn under senga.

«Rohrwacher portrett­­erer de mindre privilegerte røverne med sjarm og humor»

Arthur og Italia, en som er hjemsøkt av fortida og en som drømmer om en bedre framtid, finner tonen i noen varme skildringer av spontan romanse.

I en helt magisk scene ser vi hvordan røver-gjengen pløyer seg gjennom til et gravkammer som har vært urørt av mennesker i tusener av år. Grava er dekket av falmende fresker, og lengst inne finner de blant annet en statue av den etruskiske gudinnen Artume i perfekt stand. Etruskerne var et oldtidsfolk som dominerte før romerne og som er kjent for sin kunst og arkitektur. I likhet med romerne ble de begravd med malerier, keramikk og skulpturer, så vakre at de nærmest ikke er ment for et levende menneskeøye, skal vi tro filmens budskap.

Filmen, som stort sett holder en lett, mystisk og humoristisk tone, skrur opp alvoret i en scene satt til internasjonalt farvann. Her flyter sjampanjen mens stjålne artefakter auksjoneres bort til private samlere og museumskuratorer, og den underliggende kritikken av gravrøveri kommer nå til overflata.

Rohrwacher portretterer de mindre privilegerte røverne med sjarm og humor og legger bevisst ansvaret for å rasere kulturminner på de med makt, som tjener de store pengene. «Se på dem, de er bare brikker i spillet», hvisker en kunsthandler i øret til Arthur og peker på gjengen hans. Hun minner ham på at selv med gjørmete, revne klær, så er han ikke som de andre – han kjenner til mekanismene og vet hvem som profitterer på handlingene hans.

I «La Chimera» er vi omgitt av det rurale Italias vakre natur og historiske ruiner, som er fanget på film i ulike nostalgiske formater. Rohrwacher veksler sømløst mellom 35mm, 16mm og super 16. Filmskaperen bruker også stilistiske grep fra gamle filmer. For eksempel øker hun akselerasjonen i filmklippene når gjengen skal ut på tokt, noe som tilfører en Charlie Chaplin-aktig komikk.

Italienske mestre som Pasolini, Rossellini og særlig Fellini er tydelige inspirasjonskilder, blant annet i måten hun blander naturalisme og fantasi på. Rohrwacher har selv pekt på flere enkeltscener som hyllester til filmklassikere. Likevel har hun en helt egen evne til å være både subtil og utreatralsk, samtidig som hun komponerer sammensatte bilder med mange karakterer, objekter og rask dialog. Det er denne lettheten, som omgir «La Chimeras» like humoristiske som svermeriske og melankolske fortelling, som også bærer i seg Alice Rohrwachers storhet som filmskaper.