Intervju

Fiolinisten

Warren Ellis – Nick Caves høyre hånd og aktuell med trioen Dirty Three – har alltid hatt problemer med durakkorden.

Øyvind Rones
WARREN ELLIS: I front for et Dirty Three som også teller Mick Turner og Jim White. Foto: Sophie Bassouls/Sygma via Getty ImagesWARREN ELLIS: I front for et Dirty Three som også teller Mick Turner og Jim White. Foto: Sophie Bassouls/Sygma via Getty Images

Helt siden 1992 har den australske instrumentaltrioen Dirty Three vært trofaste leverandører av kompromissløs postrock. Ja, bortsett fra i den perioden da de ikke leverte noe som helst. For selv om bandet til Warren Ellis, Mick Turner og Jim White aldri har vært oppløst, er det gått tolv år siden forrige album. Et nytt album skulle man dermed tro var noe å feire, men «Love Changes Everything», ute i dag, er da en ganske mørk plate?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.