Intervju

Fiolinisten

Warren Ellis – Nick Caves høyre hånd og aktuell med trioen Dirty Three – har alltid hatt problemer med durakkorden.

Øyvind Rones
WARREN ELLIS: I front for et Dirty Three som også teller Mick Turner og Jim White. Foto: Sophie Bassouls/Sygma via Getty ImagesWARREN ELLIS: I front for et Dirty Three som også teller Mick Turner og Jim White. Foto: Sophie Bassouls/Sygma via Getty Images

Helt siden 1992 har den australske instrumentaltrioen Dirty Three vært trofaste leverandører av kompromissløs postrock. Ja, bortsett fra i den perioden da de ikke leverte noe som helst. For selv om bandet til Warren Ellis, Mick Turner og Jim White aldri har vært oppløst, er det gått tolv år siden forrige album. Et nytt album skulle man dermed tro var noe å feire, men «Love Changes Everything», ute i dag, er da en ganske mørk plate?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.