Etter siste rentemøte forblir prisen på penger uendret i Norge, til tross for at sentralbanker verden over nå har satt renta si ned. Prisveksten i Norge er fortsatt godt over målet til sentralbanken, så kanskje det er en slags innrømmelse. Sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad, tolker det hvert fall som en seier at sentralbanksjef Ida Wolden Bache eksplisitt tar hensyn til sysselsettingen, til tross for sentralbankens snevre mandat, der de kun skal styre etter ett inflasjonsmål på to prosent.
Jeg er ikke like fornøyd. Spesielt er det forstemmende at sentralbanksjefen i forrige ukes rentemøte igjen fremhever lønnsveksten som et av de største problemene, og spesifikt at det er høyere lønnsvekst enn forventet som er til hinder for at renta kan settes ned.
Med dette forfekter sentralbanken en ortodoks tolkning av inflasjonen. I teorien, ser du, er inflasjonsvekst lønnsskapt. Problemet er at denne inflasjonen, som for tiden ser ut til å stagnere, ikke er lønnsskapt. Det var den aldri heller. Inflasjonen kom etter en rekke strukturelle sjokk i verdensøkonomien, og lønnsoppgangen i 2023 var et lite steg mot å redusere kjøpekraftstapet for vanlige folk etter flere år med reallønnsnedgang.
Jeg har i tidligere spalter påpekt at denne inflasjonen ikke er lønnsdrevet. Den snevre monetaristiske tolkningen av inflasjon, definert som drevet kun av pengemengde og lønnsvekst, er i dette tilfellet feil, og passer ikke på det som empirisk kan observeres. Denne feiltolkningen har også en uheldig konsekvens. Om inflasjonen kun kan angripes med renta, så er den fordelingspolitiske konsekvensen at det blir vanlige folk som må ta kostnaden ved å redusere sin kjøpekraft.
Økonomen Isabella Weber, som jeg har løftet her tidligere, har nettopp skrevet en rapport bestilt av økonomikomiteen i Europaparlamentet. Weber, med sin medforfatter Jens Van’t Klooster, framhever nedsidene med en snever monetaristisk tolkning av inflasjonen. Videre utforsker de en rekke andre politiske verktøy for å bekjempe inflasjonen på en måte som samtidig er effektiv og tar hensyn til vanlige folks kjøpekraft.
Lange perioder med reallønnsnedgang er nemlig farlig. I USA har mange ansett dette som hovedgrunnen for finanskrisa i 2009, og også bakteppet for stigende høyrepopulisme. Likeså i Europa. I andre artikler har Weber skrevet at frustrasjon over stigende levekostnader har bidratt til framveksten av ytre høyre over hele Europa. I Tyskland, påpeker hun, har AfD sin popularitet korrelert veldig godt med hoppene i inflasjon, og spesielt energiprisene. Det er selvsagt vanskeligere å stadfeste en slik årsakssammenheng. Men at noen blir politisk frustrerte av at levestandarden faller radikalt, samtidig som et samlet politisk etablissement sier: «Det finnes ikke noe alternativ», så er det vel ikke så overraskende at velgere leiter litt utafor boksen.
Spesielt uheldig er det også om medisinen ikke bare har negative bieffekter, slik som et høyreekstremt politisk klima, men at den heller ikke har den intenderte hovedeffekten. Inflasjonen var denne gangen drevet av ekstreme sjokk i verdensøkonomien. Det betød strukturell inflasjon fordi mat, olje og frakt ble dyrere, og videre hadde sjokkene en koordineringseffekt på de mektige aktørene i disse markedene. Etter sjokkene fra Covid og Ukraina var det spesielt mat- og fraktpriser som drev inflasjonen, i Norge så som i hele verden. 80 prosent av shippingen domineres av åtte selskaper. Det største av dem alle, MAERSK, har eksistert siden 1904. De satte profittrekord i 2022. Matvarebransjen domineres på samme måte av noen få giganter. Cargill er det største på korn, drevet siden 1865, og de har heller aldri tjent mer penger enn i 2022.
Jeg er ikke en spåmann. Men jeg føler meg rimelig trygg på det kommer en klimakrise eller to, og en solid tørke eller flom her og der kan jeg garantere. Verdensfreden er vel heller ikke rett rundt hjørnet. Jeg utelukker heller ikke at det kan komme en og annen epidemi med et fly en gang imellom. Om vi lever i en verden med «polykrise», det vel si en verden som domineres av flere pågående og overlappende kriser, så kan det være fornuftig at politikere tenker litt på økonomisk-politiske verktøy som kan være hendige i slike kriser. Det er ikke politisk bærekraftig å bare bruke én pris – prisen på penger – til å påvirke alle de andre prisene.