Henrik Wergeland var vår første riksarkivar. Han var glødende interessert i historie. Som forfatter tok han for seg historien i dikt, skuespill og taler, i artikler og føljetonger i aviser og tidsskrifter, og i lese- og lærebøker for skoleungdom. Noen bøker kom ut heftevis så snart han hadde fått skrevet ferdig kapitlene. Slik gjorde han mye for å folk til å lese historie. Mange av tidas embetsmenn mislikte det han skrev. De var vant til at konger ble rosende omtalt, men Wergeland lot ikke kongene slippe unna kritikk for det de gjorde. Det viktigste i historien for Wergeland var kulturutviklingen, og mange konger var i en slik sammenheng så lite viktige at man ikke burde nevne dem. «De og deres generaler forsvinner som de enkelte strå i gressbunnen», skrev Wergeland.
Wergeland ble underlig nok beskyldt for å være en sneversynt norsk nasjonalist, men han var langt over gjennomsnittet interessert i andre folks kultur og historie, og i 1834 ga han ut «Omrids af heel-Historien». Mest kjent er hans sympati for jødene, og han ga uttrykk for et positivt syn på ikke-europeiske religioner og kulturer. For å forbedre samfunnet måtte man lære av andre kulturer. Det var like verdifullt som «muldens selvpreparasjon ved luft og vanninnsugning.»
Wergeland likte ikke fremmedstyre og oppfattet dansketida som en nedtur for Norge. I en tale til forfedrenes minne på Eidsvoll i 1834 kalte han denne tida en «uekte lodning», en tid da folket syntes å fornekte seg selv: «Vårt Norge og sagatidens Norge synes som to avbrutte halvringer.» Tida imellom var «som den uekte lodning».
Likevel hadde det gamle Norge overført til samtidas nordmenn viktige egenskaper «uforvansket som jordgravet gull». Og dermed hadde den norske nasjonen overlevd.
I år da vi feirer 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov, er det grunn til å minne om at Wergeland hevdet at nordmennene i sagatida kombinerte frihet med respekt for loven. Han skrev at den gamle tingordningen fortjente vår høyaktelse, for på tinget kunne selv kongen trekkes til ansvar. Lovløshetens ånd var «fredløs i det gamle Norge, bar den end kronen», sa han. Wergeland satte derfor lovgivingsarbeid høyere enn all annen kongelig syssel. Han ville ha likt seg godt i år, og hadde han vært iblant oss, ville han ha holdt fantastiske taler om landsloven.
I flere hundre år hadde det blitt utbasunert at kongene var Guds stedfortredere på jorda, de var hellige og hevet over all kritikk. Wergeland kunne ikke fordra denne oppfatningen av fyrstene, «de med guddommelig hellighet strålomgivne, med jordisk makt som oftest overlessede vesener våre tider kaller konger.»
Nei, gode sagakonger liknet konsulene og arkontene som i antikken sto i spissen for de romerske og greske republikkene. Wergeland var altså i prinsippet tilhenger av et republikansk styresett, helt underlagt folkeviljen. Når han vurderte sagakongene var det ikke avgjørende for ham at de var av kongelig byrd. Var kong Sverre kongesønn? Helt uvesentlig! Egenskapene var viktigere enn blodet. Det eneste som telte var at Sverre var en konge som styrte landet godt.
Selv kjekke sagakonger måtte vurderes etter folkekongeidealet. Wergeland ga Olav Tryggvason en smekk over fingrene for at han prøvde å innføre kristendommen på en brutal og intolerant måte. Kongen lot seg drive av «omvendelsesiver» og hans «trossvermeri» bar «fordærvelsen i seg». Olav den hellige var ikke håret bedre. Ille gjorde han i å fortsette kristningen på Olav Tryggvasons vis. Dette fratok ham flere hjerter mellom det simple folk enn han vant sjeler for himmelen. Slik lot han herskerviljen få rang framfor statskløkten og forspilte den kjærligheten folket hadde til kongen. Det var da fullt berettiget at folket brukte sin opprørsrett og kvittet seg med Olav på Stiklestad i 1030.
Det var følgelig slett ikke krigerske ferdigheter som fikk Wergeland til å rose sagakonger for gode egenskaper. Wergeland godtok bare forsvarskriger for eget land. I slike kriger var det kongens oppgave å forsvare friheten. Følgelig kritiserte han sagakonger som gikk til angrep på andre land. Nei, da var det mye bedre å styre godt i sitt eget land. Wergeland roste konsekvent de kongene som først og fremst satset på freden også innenlands. Den første norske kongen han roste sterkt var Håkon den gode. Om ham skrev han: Det var rett av Håkon ikke å gå til strid mot bøndene på Frostating når de krevde frihet for sin gamle tro. Håkon valgte det klokeste og beste. Han ga etter for folkeviljen – som konger alltid bør gjøre.
I en seinere periode gikk Wergelands ros til fredelige konger som Olav Kyrre og Øystein Magnusson: De bygde landet. Etter at borgerkriger hadde herjet på 1100-tallet, kom gullalderen med den største fredsfyrsten av de norske kongene, Håkon Håkonsson. Her ble Wergeland sterkt lyrisk: «Med freden og medborgerånden kom alle velsignelser tilbake, likesom blommer over marken med milde luftninger av våren.»
Det følger av alt dette at Wergeland var motstander av imperialisme og fremmedvelde. For alle land holdt han seg konsekvent til prinsippet om at hvert folk har rett til å styre seg selv. Derfor fant han det rimelig at danskene på 1000-tallet foretrakk sin egen Svend Estridssøn framfor Harald Hardråde. Og han kritiserte skarpt Håkon 5. for «forbrytelser» mot islendingene da den norske kongen tidlig på 1300-tallet svekket det islandske selvstyret.
Fra den tida av ble Wergeland mer og mer misfornøyd med kongene. Og de fikk sitt pass påskrevet: Kongene begynte «å betrakte seg som alltings eneeiere» og «folk og land som deres klingende formue». De undergrov friheten og la Norge åpent for utenlandsk herredømme. Folket skjønte ikke hva som var i ferd med å skje, og da kongen ble dansk etter 1380, gled styret også over på danske hender.
Wergeland delte lenge sin norske samtids negative oppfatning av katolisismen. Antikatolisismen var i 300 år blitt hamret inn i folket – også i den teologiske kandidaten Henrik Wergeland. Han undervurderte den norske katolske kirkas betydning for det nasjonale selvstyret i de først 150 åra under danske konger. Wergeland mente tvert imot om seinmiddelalderens kirke at «uvitenheten var grenseløs og overtroen likeledes».
Men han beklaget de enorme ødeleggelsene på kirker, klostre og kirkekunst som den danske reformasjonen brakte med seg. Ekstra ille var det at bøker og manuskripter ble tilintetgjort. Men så lot Wergeland seg trøste med at ødeleggelsene «ble et middel til en god saks tidligere fremme», nemlig lutherdommen. Full av ambivalens sa han at et katolsk folk mottok reformasjonen «likeså lidende og ubevisst som pløyelandet mottar regnet.» Det førte til at folket ble velsignet med en «sannere» kristendom. Men hva slags sann kristendom? Sikkert ikke 1500- og 1600-tallets despotiske gudsbilde, angst for helvete og heksebrenning Selv var Wergeland slett ikke en ortodoks lutheraner, og da de første åpne katolikkene kom til Kristiania tidlig på 1840-tallet, møtte han dem med varm interesse og forståelse.
Wergeland beklaget at Norge ble forsømt av det danske styret. I kriger førte det til at det ikke nyttet hvor godt nordmennene kjempet. Likevel måtte landet bøte med landavståelser på grunn av danskenes tap. Krigspolitikk var like forkastelig i denne perioden som i sagatida. Spesielt ille var det at de danske kongene pustet til et folkehat mellom nordmenn og svensker. Av dette kom det mye vondt. Fra gammelt av var nordmenn og svensker naboer og venner. Wergeland var en av de første i den dansk-norske offentligheten som pekte på dette. Det var den dansk-svenske rivaliseringen som gjorde svenskene til nordmennenes fiender, fordi nordmennene var den danske kongens undersåtter og soldater. Som så mye annet var dette historiske perspektivet helt i tråd med Wergelands samtidssyn. Han delte ikke den sterke mistenksomheten mot svenskene som fra 1814 florerte i danskvennlige kretser.
Wergeland mislikte selvsagt meget sterkt det kongelige eneveldet fra 1660 til 1814. Han kalte det et kongelig despoti. Med det hengte han bjella på katten, noe ærbødige forfattere aldri hadde gjort tidligere. Det var tvert imot vanlig å lovprise kongene for et godt styre uansett hva de fant på. Wergeland skrev at disse kongene oppholdt seg langt unna og ble behandlet som «gudebilder». De gjorde ikke noe av alt det gode som man ventet og bad om. Likevel innbilte man seg at de kunne gjøre det og at de en gang i framtida ville komme til å gjøre det. Tålmodigheten med kongene hadde med andre ord vært grenseløs.
Wergeland lot seg da heller ikke lure av pietistkongen Kristian 6. og hans fromme talemåter på 1730- og 1740-tallet. Kongen omga seg med enorm luksus og levde dermed helt annerledes enn han prekte. Ifølge Wergeland kunne Kristian 6. ikke «få prakt nok til å gjemme sitt forgjengelige støv i». Samtidig talte den fromme kongen uavlatelig i beklagende vendinger om denne verdens forfengelighet.
Wergeland hadde også blikk for harde økonomiske realiteter. Han fant det meget skadelig for Norge at statsinntektene her i landet stadig ble overført til Danmark. Han observerte at nordmenn på 1700-tallet spurte hvorfor er Norge så fattig. Svaret var at legemet daglig ble årelatt, slik at det ble «margstjålet og til sist ganske uttæret». Årelating var en treffende karakteristikk av de stadige overføringene til København og Danmark.
Mot slutten av livet utførte Wergeland to store historiske arbeider, basert på skriftlige kilder og intervjuer. Begge var pionerarbeider. Det ene fortalte utførlig om bondeopprøreren Kristian Lofthus. Det andre var konstitusjonshistorien: Om hvordan den norske grunnloven ble til i 1814. Lofthushistorien var beåndet av Wergelands sympati med «underdogs» og småkårsfolk, konstitusjonshistorien var besjelet av dyptfølt nasjonal begeistring.
Wergeland hadde et sterkt personlig forhold til Grunnloven. Han hadde vokst opp på Eidsvoll, og faren Nicolai Wergeland var en av de sentrale aktørene i grunnlovsforsamlingen. Henrik hadde blitt flasket opp med denne historien, og med sin store fortellerevne var han i stand til å gi en meget underholdende beretning om det som hadde skjedd, hva som ble sagt og hvordan eidsvollsmennene oppførte seg i uker ladd med drama. Det hele ble gjennomlyst av begeistring for den nasjonale frigjøringen og for etableringen av et eget norsk folkestyre.
Mange så mørkt på at 1814 endte med union med Sverige, det gjorde ikke Wergeland. Sverige var for ham en mye bedre partner enn Danmark, det var et syn han overtok fra faren. Han syntes ikke at nordmennene skulle ha slåss hardere mot svenskene i den korte sommerkrigen og roste Kristian Fredrik for «å oppgi seg selv til fordel for nasjonen» med Mossekonvensjonen 14. august 1814. Da trakk Kristian Fredrik seg tilbake som konge og vek plassen for Karl Johan og den svensk-norske unionen. Wergeland var fornøyd med høstens grunnlovsrevisjon og syntes Norge kom seg meget godt ut av det vidunderlige året 1814.
Henrik Wergeland var en viktig inspirator for 17. mai-feiringen. Han oppfattet 1814 som et under og gjenreisingen av den norske staten som en oppstandelse. Nå skulle Stortinget bygge opp igjen ruinene fra den forrige selvstendighetstida, det var et varsel om en lys framtid. Wergeland hadde en visjon om dette ved åpningen av Stortinget i 1842:
Håkons hall og Olafs kirke
Reise ville de av grus!
Ha, det var nordmannavirke!
Var det ikke, Akershus?
Og hva fryd for dine tårne,
Så du Håkons tid igjen!
Det beror på Norges kårne.
Tidens guder er dens menn.