DebattFolkemord

Likheter og forskjeller

Patji Alnæs-Katjavivi (Oslo)

I Klassekampen 22. juni viser Naomi Klein til Tysklands folkemord rettet mot Herero- og Namafolket (1904 til 1907), etter at de gjorde opprør mot den Tyske lebensraum-­søkende kolonimakten. For Klein har folkemordet i Namibia en viss likhet med Israel og Palestina. Ja, i tiår tok tyske kolonister seg til rette over Herero- og Nama-folkene, som allerede bodde i Namibia. Den 12. januar 1904 gikk hereroene til koordinert angrep mot de tyske koloniststyrkene. Aksjonen utløste en kostbar forsterkning av kolonistyrkene med tilsendt hær fra Tyskland, og den tyske responsen var et grusomt og systematisk folkemord (100.000 mennesker, menn, kvinner og barn, 80 prosent av Hererofolket og 50 prosent av Namafolket ble drept).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Bydelsreform

Hvem er det som villeder?

Helsebyråd Saliba Korkunc (H) anklager meg i Klassekampen 20. mai for å «villede» om bydelsreformen i Oslo. Det er en ganske offensiv anklage fra en ansvarlig byråd som fortsatt ikke kan forklare hvordan store deler av reformen faktisk skal fungere. Det mest avslørende i innlegget er at Korkunc egentlig beskriver dagens bydelsutvalg ganske presist: organer som ofte mangler reell innflytelse og må nøye seg med å sende høringsinnspill oppover i systemet. Der har han faktisk et poeng. Det sier folkevalgte fra både Høyre, Ap og Rødt. Problemet er bare at reformen hans ikke løser det. Den store demokratiske nyvinninga Høyre nå prøver å selge inn, er i praksis at bydelsutvalg skal få «anke» saker videre opp til byrådet dersom de føler seg overkjørt av en etat. Det er altså dette Høyre kaller «reell maktoverføring»: retten til å protestere høyere opp i systemet - uten kontroll over pengene eller reell frihet til å prioritere egne tjenester.

Siavash Mobasheri
Ukraina

Den onde sirkelen

EU prøver å få i gang en fredsavtale for Ukraina. Norges utenriksminister løftes frem som mulig forhandlingsleder. Espen Barth Eide er kompetent så det holder – og passe nøytral, sett fra begge sider av bordet. Dette blir en av historiens vanskeligste og mest risikable forhandlingsprosesser. Tenketanken Chatham House i London har publisert en oversikt over faremomentene, og alarmen og varsellampene hviner og blinker: Forskerne viser at Donald Trumps nedlatende holdning til Europa har svekket Natos troverdighet. Russernes tror ikke lenger at alliansen vil mobilisere, og er blitt (om mulig) enda mer fandenivoldske. Ingenting tyder på at Vladimir Putin skal tone ned sine ambisjoner, og diplomatiet har lite å skryte av. Derfor har mange fortsatt å håpe at en ny våpenhvile kan være første skritt mot en politisk løsning.

Christian Borch
Atomavtale

Urealis­tiske krav

Jeg mener at Jørn Siljeholm i sitt svar til meg 1. juni stiller like urealistiske krav om hva en «god avtale» er som Trump-administrasjonen gjorde i forkant av krigen. Siljeholm hovedproblem er anrikning i seg selv, anrikning utover sivile nivåer og manglende inspeksjonsadgang. Iran har konsekvent insistert på å anrike uran, slik flere andre land også gjør. De har i nåværende forhandlinger vært mer åpen for å midlertidig stanse deler av virksomheten, men ikke til å oppgi den permanent. Krigen har ikke fått dem til å rikke på seg. JCPOA var et forsøk på å håndtere dette ved å begrense anrikningen til sivile nivåer. Det var først etter at Trump trakk USA ut av avtalen at Iran begynte å anrike uran langt utover grensene avtalen tillot. Atomavtalen fra 2015 stilte mange krav til Iran.

Soran Hasani