Det er en tendens til å si om dikteren Rolf Jacobsen at han utvikler seg i løpet av forfatterskapet, modnes, blir livsklok – at han finner en balanse i 60-årsalderen eller der omkring. Eldrid Lundens bidrag til antologien «Stier med lavmælt lys. Om Rolf Jacobsens diktning» (2007) ser ut til å mene noe slikt: Med boka «Headlines» fra 1969 blir Jacobsen endelig en dikter som veit hva han gjør, i en alder av 62 år. Jan Erik Vold kan se ut til å mene noe tilsvarende, at Jacobsen etter hvert fant fram til en formel å å leve og dikte etter: fortvilelse pluss saktmodighet. Det er grunn til å spørre om Profilgenerasjonen, som Lunden og Vold er framstående representanter for, mener at dikteren Jacobsen først blir skikkelig bra når han begynner å skrive dikt som ligner deres egne: korte, med færre metaforer. Men er det så sikkert at en stor dikter utvikler seg kvalitetsmessig, blir bedre etter som åra går?
Rolf Jacobsen var ikke bare byenes og maskinenes dikter. Regndiktene viser en poet av stort format.
Regnets kretsløp
