For en som bare har et par håndfuller butte pølsefingre å bruke på å manøvrere de ørsmå bokstavknappene på telefonskjermen med, er det utfordrende å være et menneske i en teknologisk verden.
Allerede abonnent? Logg inn
Ei sak som irriterer meg grøn å lesa, er folk som sprett opp av senga for å springa eit par mil før jobb, og så skryta av det i avisene. Det er gjerne advokatar, legar eller andre i tidsoppslukande funksjonar, med ein drøss av ungar, som avisene får tak i og avbilda i treningstøyet til desse reportasjane. Kanskje er tanken at sakene skal fungera som ein inspirasjon for oss alle som ikkje kjem oss opp av sofaen og inn i den gamle treningsbuksa før sola har stått opp, men slik har dei dessverre aldri fungert for meg. Sakene har nok pirka i noko i meg, for eigen treningsinnsats står ikkje i stil til kva eg tenker kroppen fortener av jamleg stell. Stort sett består mitt kroppslege vedlikehald i å springa opp og ned alle dei mange trappene hos oss, fleire gongar om dagen, gjerne for å henta saker og ting. Og ein skal ikkje undervurdera trappetrimmen, det blir mange steg og høge kneløft kvar dag. Men no er ambisjonane jekka opp. Og no skal eg hiva meg på og fortelja om mine eigne treningsmål, som er sirleg skrive opp på ein lapp.
HollyEn gang var jeg hos psykolog. Eller, en gang jeg var hos psykolog, om du vil, spurte han meg hvordan jeg hvilte. At jeg sover var ikke et godt nok svar. Ikke at jeg lå på senga og så på tv heller. Nei, jeg skulle kjenne at skuldrene var langt unna ørene, at pusten gikk langt ned i magen (ikke lungene?), at jeg virkelig lå godt og at tærne var varme. Uansett. Her om dagen og hvilken som helst dag kjente jeg meg en smule stresset. Rastløs og inautentisk, kanskje. En lett tilgjengelig løsning, som jeg også gikk for, er å sette på tv, skrolle på mobilen OG spise snacks. Stimuli, også kjent som distraksjon, ville kanskje den samme psykologen oppsummert metoden.
Implodert prinsesseNylig fant vi noen brev som ble skrevet i 1961/62, da min eldste søster gikk på framhaldsskole i ei nabobygd i nord. Hun var 14–15 år og bodde på hybel. Hun spiste middag hos hybelvertinna, men annen mat holdt hun sjøl. Mamma skriver omsorgsfullt «hvordan har du det, gullungen min», skryter av gode karakterer og spør stadig om søster mi har nok mat og lommepenger. Brevene er fulle av meldinger om hva slags godsaker mamma sender: tre appelsiner, fastelavnsboller, wienerbrød, pepperkjeks. Og brød som er bakt samme dag som pakka blir sendt «for at de skal være så ferske som mulig». Mamma strikket for salg, så noen ganger er det instrukser om hvem som skal ha strikkeplaggene hun sender med. «Du skal få de pengene som jeg skal ha for kofta til lommepenger, så slipper jeg å sende noe».
siss