Anmeldelse

Identi­tets­jeger

Øya-aktuelle Emil Kárlsen joiker hjembygda si på ny ep.

EMIIIL: Mellom tradisjon og modernitet. Foto: Ørjan Marakatt BertelsenEMIIIL: Mellom tradisjon og modernitet. Foto: Ørjan Marakatt Bertelsen

Emil Kárlsen

Binnát

Album

By Norse

Emil Ráste Kárlsen er en nordsamisk multi-instrumentalist fra Troms med mange baller i lufta. I tillegg til å ha rollen som Jussi i den kommende tv-serien «Koke Bjørn», basert på Mikael Niemis roman med samme navn (en rolle Kárlsen allerede har hatt i det samiske nasjonalteateret Beaivváš’ versjon), blir han også å se på Øyafestivalen i sommer. Han har vunnet flere priser med det tidligere bandet sitt, Resirkulert, og samarbeidet med anerkjente musikknavn som Katarina Barruk, Isák og Arktisk Filharmoni. Når han nå gir ut ny ep, er det med to studioalbum bak seg.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.