Anmeldelse

Godt trøbbel

Matt Wilson spiller med en særdeles oppfriskende gnist.

Chris Monsen
JAZZERNE PÅ BROEN: Bandleder Matt Wilson står i midten. Foto: John AbbottJAZZERNE PÅ BROEN: Bandleder Matt Wilson står i midten. Foto: John Abbott

Matt Wilson

Good Trouble

Album

Palmetto

Hva har aktivist og kongressmedlem John Lewis, høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg, og musikerne Geri Allen, Ornette Coleman og John Denver til felles? Godt trøbbel – i hvert fall slik trommeslager Matt Wilson ser det. Kan hende de ovennevnte oppleves som en broket forsamling, men Wilson har inkorporert hyllester til de tre førstnevnte, og gjort tolkninger av de tre sistes låter, på sitt nyeste album: «Good Trouble».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.