Elizabeth Sellevold har delt denne artikkelen med deg.

Elizabeth har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKolonialisme

Israel er ikke Algerie

Yohan Shanmugaratnam intervjuet Adam Schatz, som har skrevet biografi om Frantz Fanon, som er mest kjent for boka «Jordens fordømte». I intervjuet legger Shanmugaratnam opp til en parallell mellom Algerie og Palestina.

Shanmugaratnam stiller spørsmålet: «– Da jeg leste om Philippeville, tenkte jeg på det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober. Er Fanon relevant i denne sammenhengen?

– Jeg mener det, fordi han bidrar til å belyse hvorfor et slikt angrep kunne finne sted. Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis, svarer Shatz og sikter til Israels langvarige okkupasjon, kolonisering og apartheid i Palestina.»

Men jødene i Israel er ikke som franskmenn i Algerie.

Om man graver i gamle dokumenter og arkeologiske funn i Algerie, finner du ikke franskmenn, fransk språk og kultur.

Gjør du det samme i Israel (inkludert palestinske områder), finner du massevis av bevis på sammenhengende jødisk tilstedeværelse i flere tusen år.

Man kan faktisk hevde at Israel selv er et postkolonialt prosjekt: Jødene er beviselig et innfødt folk i Midtøsten, som en gang hadde sitt eget kongedømme, men fikk sin selvstendighet knust; først erobret av romerne, deretter av arabere, korsfarere og sist av tyrkere og briter.

Men så, og nokså mirakuløst vil mange si, gjenoppsto Israel i 1948 som en jødisk stat, slik Algerie gjenoppsto som en arabisk nasjon og stat i 1962. Av de to, er Israel etter de fleste parameter den mest vellykkede. Begge er tatt opp i FN.

Palestinere lærer dessverre at jødene er europeiske settlere, og de ser det som sin hellige plikt å fjerne Israel som stat og jage de uverdige jødene på sjøen. Forakten for jøder går tilbake til koranen og andre grunnleggende tekster i islam. Brutaliteten – og gleden over voldsutøvelsen – 7. oktober må ses i lys av islams antisemittisme.

Men jødene i Israel har ikke som franskmenn i 1962 et hjemland å dra tilbake til. De er snarere flyktninger fra hele verden som endelig er hjemme. Det er dette historiske faktum palestinere må forstå, og som ekte Palestina-venner bør bistå med å formidle. Da blir det fred, og partene vil finne fram til trygge, endelige grenser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Nato

Artikkel 5 og Grønland

Artikkel 5 i Nato-traktaten slår fast at eit væpna åtak på ein Nato-medlem skal sjåast som eit åtak på alle medlemer, og utløyse ei plikt for kvar av dei til å koma til assistanse. Artikkelen samsvarar med artikkel 51 i FN-charteret. Den seier at ein stat som er offer for eit væpna åtak har ein sjølvsagt rett til individuelt eller kollektivt sjølvforsvar, og kan be andre om hjelp. I Nato-samanheng tyder denne retten til sjølvforsvar ei plikt for medlemene til å yte gjensidig assistanse. Nato har det dei kallar ei 360 gradars haldning til kollektivt forsvar, som soleis skal verne mot alle trugsmål frå alle retningar. Artikkel 5 set ikkje vilkår om angriparen sine alliansetilhøve. Det er ikkje eit vilkår at angriparen er medlem i ein uvenleg allianse eller nøytral.

Biovåpen

Seymour Hershs glemte bragder

I Klassekampen 20. desember kommenterer Abirami Logendran «Cover-Up», den nye dokumentarfilmen på Netflix om den amerikanske stjernejournalisten Seymour Hersh. Filmen, som rekapitulerer en rekke viktige begivenheter i USAs nyere historie, illustrerer på fascinerende vis hvorfor Hersh har fått en nærmest legendarisk status som journalist. Han var den som avslørte My Lai-massakren og Abu Ghraib-skandalen, og han bidro i betydelig grad også ved avdekkingen av Watergate-skandalen. Det er imidlertid overraskende at både dokumentarfilmen og Klassekampens omtale av den utelater en annen av Hershs viktige journalistiske bragder – avsløringen av USAs meget omfattende program for utvikling av biologiske og kjemiske våpen, som helt frem til slutten av 1960-årene var hemmeligholdt. I 1968 utga Hersh boken «Chemical and Biological Warfare: America’s Hidden Arsenal». Her beskrev han USAs satsing på slike våpen helt siden andre verdenskrig og hvordan denne virksomheten hadde ekspandert intenst i løpet av 1960-årene med et forskningsprogram som omfattet så vel militære laboratorier som en lang rekke universiteter. Selv om flere journalister hadde skrevet om dette, var det sannsynligvis Hersh som fikk størst impakt.

Innvandring

Kontroll uten rettig­heter er ikke sosial­de­mo­krati

Vi har aldri sagt at Norge skal ha åpne grenser eller fri innvandring. Men når man heier på Danmarks statsminister, sender man et uklokt signal til innvandrerbefolkningen i Norge. Og forslag om institusjoner i tredjeland – kjent Frp-politikk – hører ikke hjemme i et sosialdemokratisk parti. Nettopp dette er grunnen til at vi skrev innlegget vårt 30. desember. Vi kjenner ikke igjen politikken vi selv har kjempet for i årsmøter og valgkamp i utspillet fra nestlederen før jul. Og til Eriksen og Bjørkholt (5. januar): Dere kan selvsagt støtte Tonje Brenna og fremme forslag i årsmøter.