Elizabeth Sellevold har delt denne artikkelen med deg.

Elizabeth har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKolonialisme

Israel er ikke Algerie

Halvor Fosli (Sosiolog og skribent)

Yohan Shanmugaratnam intervjuet Adam Schatz, som har skrevet biografi om Frantz Fanon, som er mest kjent for boka «Jordens fordømte». I intervjuet legger Shanmugaratnam opp til en parallell mellom Algerie og Palestina.

Shanmugaratnam stiller spørsmålet: «– Da jeg leste om Philippeville, tenkte jeg på det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober. Er Fanon relevant i denne sammenhengen?

– Jeg mener det, fordi han bidrar til å belyse hvorfor et slikt angrep kunne finne sted. Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis, svarer Shatz og sikter til Israels langvarige okkupasjon, kolonisering og apartheid i Palestina.»

Men jødene i Israel er ikke som franskmenn i Algerie.

Om man graver i gamle dokumenter og arkeologiske funn i Algerie, finner du ikke franskmenn, fransk språk og kultur.

Gjør du det samme i Israel (inkludert palestinske områder), finner du massevis av bevis på sammenhengende jødisk tilstedeværelse i flere tusen år.

Man kan faktisk hevde at Israel selv er et postkolonialt prosjekt: Jødene er beviselig et innfødt folk i Midtøsten, som en gang hadde sitt eget kongedømme, men fikk sin selvstendighet knust; først erobret av romerne, deretter av arabere, korsfarere og sist av tyrkere og briter.

Men så, og nokså mirakuløst vil mange si, gjenoppsto Israel i 1948 som en jødisk stat, slik Algerie gjenoppsto som en arabisk nasjon og stat i 1962. Av de to, er Israel etter de fleste parameter den mest vellykkede. Begge er tatt opp i FN.

Palestinere lærer dessverre at jødene er europeiske settlere, og de ser det som sin hellige plikt å fjerne Israel som stat og jage de uverdige jødene på sjøen. Forakten for jøder går tilbake til koranen og andre grunnleggende tekster i islam. Brutaliteten – og gleden over voldsutøvelsen – 7. oktober må ses i lys av islams antisemittisme.

Men jødene i Israel har ikke som franskmenn i 1962 et hjemland å dra tilbake til. De er snarere flyktninger fra hele verden som endelig er hjemme. Det er dette historiske faktum palestinere må forstå, og som ekte Palestina-venner bør bistå med å formidle. Da blir det fred, og partene vil finne fram til trygge, endelige grenser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Identitet

Et navn er ikke bare et navn

Jeg har fått mitt første barn. En liten jente. Hun heter Naomi Azra Zulic-Villanueva, og hun er norsk, bosnisk og filippiner. Allerede før hun ble født, sto vi i spørsmålet alle foreldre møter: Hva skal barnet hete? Men for oss handlet det ikke bare om smak eller estetikk, det handlet om identitet, tilhørighet og fremtiden i det jeg og faren hennes opplever som en polarisert verden. Da jeg og samboeren min delte navnevalget med venner og bekjente, møtte vi både begeistring og skepsis. Mange syntes det var et vakkert navn, men også flere som hadde et lite «men…». Navnet ble oppfattet som langt, kanskje krevende å uttale. Det som ble foreslått var et kort, internasjonalt navn som er enkelt å uttale i Norge og resten av vestlige verden, og muligens kunne det vært lurt å gi farens norske mellomnavn, Pettersen, til etternavn: «Hun skal jo tross alt bo i Norge.» Kommentarene var uten vond vilje, men de etterlot likevel en bismak, en ettersmak av assimilering.

Aida Zulić
Litteraturkritikk

Litte­ra­tur­kritikk og end­rings­iver

Jeg hører til dem som har etterlyst og savnet Åpen bok – Kritikerne. Derfor leste jeg med stor interesse innlegget «Nødvendig endringsiver» av Ana Leticia Lourenço Sigvartsen, redaksjonssjef for kulturinnhold i NRK, 4. oktober. Det brukes mange ord for å gå rundt grøten: «Oppdraget krever at NRK er bevisst på hvilke områder som dekkes mye og lite, hvem vi møter når og hvordan folk bruker plattformene våre – og vi må prioritere deretter.» Menes det med dette at programmer som Åpen bok – Kritikerne når ut til en for smal lesergruppe? Og hvordan begrunnes det? Slike program for litteraturkritikk favner både om de som er interessert i å høre om nye bøker og de som er drevne litteraturkritikere. Mitt inntrykk er at Åpen bok – Kritikerne savnes av mange og fortsatt etterspørres. Hvilke aldersgrupper som nås, avgjøres vel også av typen bøker som presenteres. Det hevdes at en nå når bredere ut med litteraturkritikken. Leseklubben er et prisverdig initiativ for å få «hele folket» til å lese, særlig de yngre aldersgruppene.

Margrete Gundersen
Karikaturstriden

De som sviktet

I 2006 sto ytringsfriheten på spill, og norske myndigheter sviktet. Etter at avisen Magazinet trykket Muhammed-karikaturene som opprinnelig sto i Jyllands-Posten, ble Norge trukket inn i en voldsbølge. Norske flagg ble brent, ambassaden i Damaskus angrepet, og norske soldater i Afghanistan ble mål for brannbomber. Flere ble såret, og liv gikk tapt. I stedet for å stå rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten, valgte utenriksminister Jonas Gahr Støre å beklage at muslimer følte seg krenket. UD sendte ut talepunkter som antydet at karikaturene kunne være hets eller hatefulle ytringer – et budskap som mottok sterk kritikk, blant annet fra VG og KrFs Jon Lilletun. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold mente det var forkastelig å sidestille dem som bruker ytringsfriheten med dem som truer den med vold. Støre hevdet også at ingen «toneangivende» norske medier hadde trykket tegningene og forsøkte slik å isolere Vebjørn Selbekk og Magazinet.

Joel Ystebø