Elizabeth Sellevold har delt denne artikkelen med deg.

Elizabeth har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKolonialisme

Israel er ikke Algerie

Yohan Shanmugaratnam intervjuet Adam Schatz, som har skrevet biografi om Frantz Fanon, som er mest kjent for boka «Jordens fordømte». I intervjuet legger Shanmugaratnam opp til en parallell mellom Algerie og Palestina.

Shanmugaratnam stiller spørsmålet: «– Da jeg leste om Philippeville, tenkte jeg på det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober. Er Fanon relevant i denne sammenhengen?

– Jeg mener det, fordi han bidrar til å belyse hvorfor et slikt angrep kunne finne sted. Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis, svarer Shatz og sikter til Israels langvarige okkupasjon, kolonisering og apartheid i Palestina.»

Men jødene i Israel er ikke som franskmenn i Algerie.

Om man graver i gamle dokumenter og arkeologiske funn i Algerie, finner du ikke franskmenn, fransk språk og kultur.

Gjør du det samme i Israel (inkludert palestinske områder), finner du massevis av bevis på sammenhengende jødisk tilstedeværelse i flere tusen år.

Man kan faktisk hevde at Israel selv er et postkolonialt prosjekt: Jødene er beviselig et innfødt folk i Midtøsten, som en gang hadde sitt eget kongedømme, men fikk sin selvstendighet knust; først erobret av romerne, deretter av arabere, korsfarere og sist av tyrkere og briter.

Men så, og nokså mirakuløst vil mange si, gjenoppsto Israel i 1948 som en jødisk stat, slik Algerie gjenoppsto som en arabisk nasjon og stat i 1962. Av de to, er Israel etter de fleste parameter den mest vellykkede. Begge er tatt opp i FN.

Palestinere lærer dessverre at jødene er europeiske settlere, og de ser det som sin hellige plikt å fjerne Israel som stat og jage de uverdige jødene på sjøen. Forakten for jøder går tilbake til koranen og andre grunnleggende tekster i islam. Brutaliteten – og gleden over voldsutøvelsen – 7. oktober må ses i lys av islams antisemittisme.

Men jødene i Israel har ikke som franskmenn i 1962 et hjemland å dra tilbake til. De er snarere flyktninger fra hele verden som endelig er hjemme. Det er dette historiske faktum palestinere må forstå, og som ekte Palestina-venner bør bistå med å formidle. Da blir det fred, og partene vil finne fram til trygge, endelige grenser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Stortingsvalg

Frp-koden

Hva er det høyrepopulistene kan gi Den unge mannen, som vi på venstresida aldri kan gi? Hva er det de forteller ham på Youtube, Tiktok og Linkedin, som vi ikke vil si? Vi kan ikke gi løftet om at Den unge mannen egentlig er bedre enn De andre. Vi kan ikke fortelle ham at det er alle De andre som holder ham tilbake. Vi kan ikke gi løfter om at han egentlig er best. Vi kan ikke fortelle at De andre bare syter, fordi de ikke er like bra som ham. Vi kan ikke love at han blir rik, bare han jobber enda hardere. Vi kan ikke love ham å bli vakker, bare han kjøper enda mer. Vi kan ikke fortelle ham at han fortjener å være rik.

Israel og palestina

Skivebom, Gilbert og Qvale

I et engasjert innlegg 11. september skriver Gilbert og Qvale om Gaza i valgkampen. «Alt dette nådde knapt opp i den norske valgkampinnspurten mellom ‘styringspartiene’ Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet,» skriver de. Å sidestille Arbeiderpartiet med Høyre og Fremskrittspartiet er skivebom. Høyre og Fremskrittspartiet var musestille om Gaza i valgkampen, mens både Støre, Barth Eide og, ikke minst, min favoritt i Arbeiderpartiet Andreas Kravik, har vært tydelige i sin kritikk av Israels krigsforbrytelser gjennom hele valgkampen. Jeg er enig at det druknet litt i innspurten, men det rettferdiggjør ikke denne sidestillingen av partiene. Det er nå viktig for den styrkede venstresida å støtte opp om alle palestinavenner i Arbeiderpartiet, inkludert nevnte trio, og ikke skyve disse fra seg. Jeg støtter kravene som Gilbert og Qvale fremsetter, men da trengs det mer alliansebygging og mindre splittende retorikk.

Ukraina

Svar til Mangset

Frikjenner eg aggresjon? Det er påstanden til Kjell Olav Mangset i ein kommentar 10. september til min kronikk dagen før med tittelen «Den USA-provoserte krigen». Nei! Allereie i første setning karakteriserer eg det russiske angrepet som folkerettsstridig. Eg har aldri forsvart brot på folkeretten. For å gi det motsette inntrykk konstruerer Mangset det som ser ut som sitat. Han er freidig nok til å forsyne tolkinga si med hermeteikn, som om det er formulert av meg, og på dette misvisande grunnlaget durar han vidare. Alle som bryr seg med å kontrollere kva eg skreiv, vil leite fåfengt etter desse liksom-sitata.