Elizabeth Sellevold har delt denne artikkelen med deg.

Elizabeth har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKolonialisme

Israel er ikke Algerie

Yohan Shanmugaratnam intervjuet Adam Schatz, som har skrevet biografi om Frantz Fanon, som er mest kjent for boka «Jordens fordømte». I intervjuet legger Shanmugaratnam opp til en parallell mellom Algerie og Palestina.

Shanmugaratnam stiller spørsmålet: «– Da jeg leste om Philippeville, tenkte jeg på det Hamas-ledede angrepet mot Israel 7. oktober. Er Fanon relevant i denne sammenhengen?

– Jeg mener det, fordi han bidrar til å belyse hvorfor et slikt angrep kunne finne sted. Fanon er til hjelp hvis man vil skjønne hvordan folk som brutaliseres og ikke gis noen politiske utsikter, vil gjøre opprør på voldelig vis, svarer Shatz og sikter til Israels langvarige okkupasjon, kolonisering og apartheid i Palestina.»

Men jødene i Israel er ikke som franskmenn i Algerie.

Om man graver i gamle dokumenter og arkeologiske funn i Algerie, finner du ikke franskmenn, fransk språk og kultur.

Gjør du det samme i Israel (inkludert palestinske områder), finner du massevis av bevis på sammenhengende jødisk tilstedeværelse i flere tusen år.

Man kan faktisk hevde at Israel selv er et postkolonialt prosjekt: Jødene er beviselig et innfødt folk i Midtøsten, som en gang hadde sitt eget kongedømme, men fikk sin selvstendighet knust; først erobret av romerne, deretter av arabere, korsfarere og sist av tyrkere og briter.

Men så, og nokså mirakuløst vil mange si, gjenoppsto Israel i 1948 som en jødisk stat, slik Algerie gjenoppsto som en arabisk nasjon og stat i 1962. Av de to, er Israel etter de fleste parameter den mest vellykkede. Begge er tatt opp i FN.

Palestinere lærer dessverre at jødene er europeiske settlere, og de ser det som sin hellige plikt å fjerne Israel som stat og jage de uverdige jødene på sjøen. Forakten for jøder går tilbake til koranen og andre grunnleggende tekster i islam. Brutaliteten – og gleden over voldsutøvelsen – 7. oktober må ses i lys av islams antisemittisme.

Men jødene i Israel har ikke som franskmenn i 1962 et hjemland å dra tilbake til. De er snarere flyktninger fra hele verden som endelig er hjemme. Det er dette historiske faktum palestinere må forstå, og som ekte Palestina-venner bør bistå med å formidle. Da blir det fred, og partene vil finne fram til trygge, endelige grenser.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Russland

En kritikk å merke seg

I Klassekampen 20. juni hevder Zachary Pankin, en amerikansk forsker på relasjonene mellom Russland og Vesten, at «den europeiske opprustningspolitikken i dag har store mangler. Blant annet komplementeres ikke militær opprustning med tiltak omhandlende diplomati, dialog og forsikringer. Uteblir dette, tror han at Russland vil tolke Europa som en krigsforberedende fiende – noe som igjen kan føre til russisk opprustning.» Hva sier de ansvarlige for norsk utenrikspolitikk til denne kritikken? Har diplomati og dialog allerede vist seg som nytteløst, og er derfor oppgitt? Eller prøves det bak kulissene å styrke en kommunikasjon som har røtter i pomorhandelen, den norsk-russiske overenskomsten om delelinjen gjennom Barentshavet eller sameksistens på Svalbard?.

Pride

Hvorfor er Pride så viktig akkurat i år?

Dette årets Pride kan føles litt ekstra anspent for mange. Den politiske situasjonen for skeive i verden i dag går i en uroende retning. Vi ser nyheter om restriktiv kjønnspolitikk i USA, anti-skeive lover i Ungarn og Polen og rosavasking av Israel. Vi ser også de samme tendensene i Norge, der KRF ønsker å fjerne regnbueflagg fra norske skolegårder. I år feirer jeg Pride i Toronto, midt i et feltarbeid om politikk og drag, der jeg driver forskning gjennom samtaler med dragartister i Canada og i et internship med en politisk organisasjon i USA. Hver dag er jeg i samtaler med dragartister og skeive aktivister i USA som går gjennom trusler, både fra konservative drittsekker i deres lokalmiljø, og fra nasjonale og statlige innskrenkninger av rettigheter. I Canada er det lett å kjenne den politiske situasjonen i USA. Ved grensene er det færre mennesker som reiser inn til USA, og flere som prøver å komme seg ut.

Klima

Klimakutt krever energi­omstil­ling

I kjølvannet av Klimameldingen og behandlingen i Stortinget hadde Sofie Marhaug og vi en meningsutveksling her i Klassekampen. I svar 10. juni Marhaug for seg økt elektrifisering ved bruk av vindkraft på land som et kostnadseffektivt tiltak for å redusere klimagassutslipp, og skriver at Rødt er imot naturødeleggende kraftutbygging. Hun understreker viktigheten av å se klimakrisen og naturmangfoldskrisen i sammenheng. Vi har på ingen måte ment at kraftutbyggingen skal ødelegge urørt natur. Det er bare snaue tolv prosent urørt natur i Norge per nå, og dette betyr at det finnes mengder av områder som ikke er urørt og hvor vindkraft kan bygges. Marhaug og Rødt velger å se bort fra det faktum at 80 prosent av klimautslippene nasjonalt så vel som globalt, skyldes bruk av fossile energikilder. Vår og verdens hovedutfordring er en omstilling fra dagens store forbruk av fossil primær energi til nyttbar elektrisk energi.