Sein, rå høst 1842: Norges riksarkivar Henrik Wergeland mellom gamle murvegger på kontoret på Akershus slott. Festningen ved byen er fuktig og falleferdig, arkivets rom mot fjorden overfylt med papirer og pergamenter. Kaoset flyter videre over i mørke kjellerrom, der nede finnes visstnok en «uhyre Masse løse, uden al Orden om hinanden kastede Documenter» – støv og møkk alle steder, bunker med morkne diplomer, brev og registre som ikke har vært rørt på flere hundre år. Dette er den norske fortida. På toppen av papirhaugen sitter poeten. Det som bekymrer ham mest, er ikke fortidas dokumenter – men framtidas. Trusselen hadde økt i flere år nå: Det nye maskinproduserte papiret ble stadig mer vanlig. Visst var det praktisk – all skriving og lesing ble billigere og lettere tilgjengelig. Men dessverre var den nye kommunikasjonsteknologien «kun beregnet paa Øjeblikket og dets Behag», sukket Wergeland.
Verden vi lever i, er bygget på papir. Hva blir igjen av oss når papirmediet trekker seg tilbake?
Hvit magi
