Jeg har akkurat satt meg ned med den tradisjonelle bosniske retten cevapi bestående av små kjøttpølser og pita da lokalet i gamlebyen i Sarajevo oversvømmes av en skoleklasse med barn i syv–åtte årsalderen. Servitøren kaster dem misbilligende blikk der de forsøker å kombinere spising med hvileløs skrolling på mobilen. Barna enser ikke at han ser på dem, og han snur ryggen til med en trett mine. Ulike generasjoner i samme rom, uten noen som helst kontakt.
Det har gått lang tid siden folkemordet i Bosnia – men tiden lager nye, dype sår.
Folkemord, benektelse og glemsel
